Who Killed Harry Houdini? – Hvor ble det av festen?

I’m From Barcelona på scenen og på plate, oppleves på mange måter som to forskjellige band. Selv om debutalbumet Let Me Introduce My Friends fra 2006 inneholdt feiende flott indiepop, kunne den ikke fullt ut rettferdiggjøre bandets liveuttryk. På scenen er I’m From Barcelona, med en line-up som på sitt meste teller 30 bandmedlemmer, et popfyrverkeri som klarer å begeistre de fleste, uavhengig av om du kjenner til låtmaterialet eller ei fra før. På plate er det naturlig nok litt mer kontrollert, men denne gangen har de holdt tøylene såpass stramt at det er fint lite som minner om fest og publikumsfrieri.

Who Killed Harry Houdini? representerer i så måte flere steg i feil retning. Låtskriver Emanuel Lundgren har jevnt over lagt seg på en mer tilbakelent linje, og både tempo og energi er lavere enn man i utgangspunktet skulle forvente. Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, og en kan fortsatt si at det er mye fin indiepop å hente fra dette Jönköping-bandet, men samtidig er alt for store mengder av låtmaterialet på denne plata direkte uengasjerende.

Dermed sitter en igjen med følelsen av en plate som aldri kommer ordentlig igang. Det er faktisk flere tilløp til at Lundgren og gjengen skal diske opp med indiepopgodis, men når de først drar på skyter de med løskrutt. Det som er av uptempo-låter faller bort i mangel av hooks eller andre ting som kunne bidratt til å vekke interessen, mens det mer lavmælte materialet ofte blir for retningsløst.

Trøsten får være at I’m From Barcelona er så uendelig mye bedre på scenen, og denne plata er heller ingen grunn til å la være å løse billett når du ser at Jönköping-gjengen kommer til byen. Og til neste gang klarer de forhåpentligvis å varte opp med en festplate. Denne havner i beste fall opp på nachspielet.