Annerledesplaten

Stormbringer, originalt utgitt i august 1974, var bandets andre album med David Coverdale på vokal og Glenn Hughes på bass. Burn, også den utgitt i 1974, viste en markant forskjell fra da primalskrikene til vokalist Ian Gillan (”don’t sing the blues, scream the blues!”) dominerte Deep Purles tunge lydbilde. Den nyansatte og til da totalt ukjente David Coverdale og Glenn Hughes som tidligere var kjent som en dyktig bassist og vokalist i Birminghambandet Trapeze snikinnførte på mange måter elementer av både soul og funk inn i Purples streite og tunge hardrock. Noe som for øvrig var tungt å svelge for fansen som satt Ian Gillans stemmeprakt og Ritchie Blackmores rifforienterte og klassiskinspirete gitarspill høyt. Men de ble etter hvert vant med det og Burn og låter som tittelkuttet, Mistreated og Might Just Take Your Life ble faste og kjærkomne innslag på Purples mange konserter.

Stormbringer tok steget noen hakk videre og var bandets annerledesplate. Funkelementene var sterkere og tydeligere, spesielt på låter som Love Don’t Mean A Thing, Hold On og ikke minst You Can’t Do It Right. Glenn Hughes slår og plukker på bassen, hvor Roger Glover tidligere hadde spilt streite bassløp med plekter. I tillegg er Glenn Hughes utstyrt med en sjelfull og kraftig stemme (for øvrig priset av ingen ringere enn Stevie Wonder) som helt utmerket glir fint inn med David Coverdales like elegante stemmeprakt. Det er også verdt å legge til at Coverdale ikke har klart å overgå sine vokalprestasjoner etter dette. Bare sjekk ut balladen Soldier Of Fortune for bevis.

Supergitarist Ritchie Blackmore har senere uttalt at han verken hadde sjel og hjerte i dette albumet, rart er det da at Blackmore sjelden har hørt så inspirert ut som på nettopp Storbringer. Borte var de tøffe og tunge gitarriffene (stort sett). I stedet sper han på med saftige og funky riff og fill-ins, og byr også på noen fabelaktige slidegitarsoloer og melodiøse gitarlinjer. I tillegg har tangentspiller Jon Lord byttet ut hammondorgelet med like funky og sjelfullt el.piano på noen av låtene. Likevel rocker de ballene av seg på sanger som Stormbringer, Lady Double Dealer og High Ball Shooter og som er de låtene som minner mest om gode gamle Purple. I grunnen er disse låtene utgivelsens minst interessante.

Det er også verdt å nevne at utgivelsen er fint innpakket med en rikholdig og opplysende booklet med gode liner notes og rikholdig billledsatt. Videre finnes det bonusspor og en Audio dvd med albumet i quad mix og PCM Stereo for de som finner slikt interessant.

Resultatet er annerledes og ganske sjarmerende og etter et uttall gjennomlyttinger er det også klart at albumet (stort sett) har tålt den berømte tidens tann. Noen klassiker er den likevel ikke. Til det er noe av materialet for stillestående og dvaskt til å rettferdiggjøre dette stempelet, men vel verdt å ha i platesamlingen.