Silent Hum – Best i små porsjoner

Ingen kan ta fra William Hut hans stemmeprakt. Det er nemlig ingen tvil om at bergenseren med den lyse og tandre stemmen kan synge og i tillegg har han et godt håndlag med å skrive behagelige og melankolske poplåter det er lett å like. På Silent Hum florerer det med slike enkle, men effektive skjøre poplåter. Problemet er bare det at det kan bli i overkant for mange av dem.

For det hele flyter liksom, eller rusler, av gårde i samme tempo. Det er lite variasjon i tempo og lydbilde og produsentene Mark Nevers og Bjørn Bunes har til tider pøst på med detaljer uten at det alltid hjelper på. Som sagt er det lite å utsette på det vokale. Stemmen til William Hut, eller Willy Marhaug om du vil, holder fremdeles høy stand og hadde det ikke vært for den litt spesielle og særegne stemmen til Hut, hadde resultatet blitt en smule kjedeligere og tammere.

Men det er variasjonen som er det store ankepunktet. Det er vanskelig å skille låtene fra hverandre og altfor ofte sklir de inn i hverandre. Man skulle nesten ønske at William Hut tok litt kraftigere i her og der og – hold på hatten – rocket litt løs nå og da. Videre er det vanskelig å finne de helt store høydepunktene. Noen ny Take It Easy, slageren fra Nightfall fra 2006, finnes ikke. Nærmest kommer han muligens på My Female Queen, In Your Arms og Streets Of Harvest. Best er han kanskje når det ikke lesses på med strykere og andre instrumentelle detaljer, slik han fremstår på den nakne akustiske avslutningen Clouds. Gjerne mer av det, takk.

Det er godt mulig at Silent Hum vil heve seg etter et par gjennomlyttinger og det fortjener den absolutt, men foreløpig bør Silent Hum nytes i små porsjoner.