Men and Flies – Pet groans
Han har ventet lovlig lenge med solodebuten, Martin Hagfors. Norskamerikaneren dukket opp på den norske musikkradaren på 90-tallet med bandet Home Groan, som han har utgitt en rekke sympatiske plater med. Parallelt har Hagfors dyrket et langvarig og snurrig samarbeid med ex-Motorpsycho-mann Håkon Gebhardt under navnet HGH (Hagfors Gebhardt Hickstars), han har tygd kilovis med landeveisstøv under solomonikeren Groan Alone – og han har produsert og skrevet musikk for en lang rekke utgivelser for andre artister. Egentlig er det smått utrolig at solodebuten til en såpass produktiv mann kommer først når han er godt oppe i 40-årene.
Like oppsiktsvekkende er det at musikken på denne platen, Men and Flies, ikke ligner spesielt mye på den skakke folk-, roots og americanarocken Hagfors har bygget sin karriere rundt. I stedet får vi ambisiøse klassiske poplåter fra samme skole som the Byrds, Beach Boys anno Pet Sounds, og fra mer moderne tid, Prefab Sprout. Med seg på laget har Hagfors fått multiinstrumentalist og Jaga Jazzist-geni Lars Horntveth, og det er lett å høre sistnevntes tilstedeværelse gjennom intrikat orkestrering som på merkverdig vis snirkler seg rundt flere av sporene på platen.
Både The Kernel Question og åpningssporet Appetite er faktisk «beatleske» i struktur og lydbilde, mens Scarlet og Liaison er dempede og høytidelige, ikke ulikt Eric Matthews gjennomproduserte og -orkestrerte musikk. Tittellåta Men and Flies ligner kanskje mest på Beach Boys, eller rettere sagt på Smile, albumet som Brian Wilson spilte inn nesten 40 år etter at han begynte å jobbe med det.
Albumet Men and Flies kommer neppe til å få den oppmerksomheten det fortjener, men om ikke annet vil det bli stående som en viktig milepæl i den lange karrieren til Martin Hagfors. Det krever guts å skifte musikalsk kurs etter så mange år. Som de sier i mannens andre hjemland: Ain’t no flies on you, Martin!
