Kaos og topp underholdning
(Festival Internacional de Benicàssim (FIB), Benicàsim, Spania – 16.-19. juli 2009)
Foto: Rikke Dahl Monsen og Steve Gullick (Glasvegas)
Når de først klarer å gjennomføre konsertene sine og informere om endringer med mer – da har festivalen et fantastisk publikum og leverer uforglemmelige festivalopplevelser.
Spansk kaos og storm
(FIB, Benicàssim, torsdag 16. juli 2009)
Første dag i Benicàssim ble preget av et tragikomisk kaos – alt som kunne gå galt gikk galt, og køene var lengre enn en tam progrockkonsert.
Panoramas utsendte var ikke ferdig med akkrediteringsprosessen før etter midnatt, og da var både Oasis og Gang Of Four ferdige. Det som gjensto på hovedscenen var Glasvegas. Og de leverte ikke varene.
Foran et publikum dominert av tilreisende briter serverte Glasgow-gjengen låtene som gjorde dem til et av fjorårets mest omtalte band, men de begeistret sjelden og leverte en konsert som var meget fort glemt.
Be My Baby var et sjeldent og lite høydepunkt fra de Øya-aktuelle gutta. Men det de viste i Benicàssim gjør at undertegnede kommer til å finne på noe annet enn Glasvegas torsdag 15. august. Enkelt og greit en kjedelig konsert med tilsynelatende umotiverte musikere.
God steming og fullstendig kaos
(FIB, Benicàssim, fredag 17. juli 2009)
Etter en trang start på tosdag var det mange som så frem til en fredag med Kings Of Leon øverst på plakaten. Men denne gang var det værgudene som stakk kjepper i hjulene for Benicàssim-festivalen. En storm som truet med å blåse ned hovedscene, strømbrudd og en skogbrann førte til avlysninger av blant annet nevnte Kings Of Leon og Maxïmo Park.
Noen som derimot gikk på scenen var Tom Tom Club, et sideprosjekt for Talking Heads-paret Tina Weymout og Chris Frantz. Imponerende siden de nesten blåste av scenen.
New wave og funk ble ble servert et konserthungrig og imponerende positivt publikum, men gleden varte ikke lenge, for Tom Tom Club ble geleidet av scenen av vakter før de fikk fullført sitt show.
Tom Tom Club fikk vist at de nok er verdt et besøk – og at de er modige. Men festivalen kom altså aldri helt i gang denne fredagskvelden.
Den store festen
(FIB, Benicàssim, lørdag 18. juli 2009)
I fjor vant Elbow Mercury-prisen for deres fjedre album, The Seldom Seen Kid – det er ingen tvil om at de har mye godt materiale å hente fra sine studioutgivelser. Og til tross for en fysisk stillestående konsert leverte de en konsert med trøkk som varmet publikum etter et par dager med rot og avlysninger.
Elbow bød opp til allsang og viste seg som et liveband som ikke har noen problemer med å formidle sine sterke låter direkte til publikum. Et band det er vel verdt å følge med på!
Et band langt flere allerede følger tett – Franz Ferdinand – var neste band ut, og selv om undertegnede ikke er noen spesielt stor fan av Glasgow-gutta, leverte de en av de mest minneverdige og energiske konserten jeg har vært med på på lang tid.
En av de første låtene i settet var Take Me Out, publikum eksploderte i dans og allsang – derfra og ut var alt en sammenhengende fest av uvanlige proposjoner.
Det ble en sjeldent vellykket lørdagskveld der Franz Ferdinand nærmest konkurrerte med publikum om hvem som kunne vær mest energiske og høylytte. Publikum vant, men en stor takk til Franz Ferdinand – de reddet en festival som var kommet ordentlig skjevt ut.
Når vi itillegg får det geniale dansesettet til 2ManyDJ’s som følge ut i natten var lørdagen perfekt.
Europas beste festival?
(FIB, Benicàssim, søndag 19. juli 2009)
Etter en uforglemmelig lørdag presterte The Psychedelic Furs en så forglemmelig konsert fra hovedscenen at det var pinlig å være vitne til. Snakk om å nekte å gi seg mens leken er god – noe den ikke kan ha vært på mange år for denne gjengen.
Noen som derimot kan underholde er The Killers – får du muligheten: Se dem!
I Benicàssim åpnet de med en hitparade som satte publikum i ekstase. Om Franz Ferdinand herjet på lørdag var ikke The Killers langt unna de samme høyder på søndagen. Åpningslåta Human fungerte som bensin på bålet, som ytterligere ble fyrt opp av hits som Spaceman og Somebody Told Me.
Med kjempefester som dem Franz Ferdinand ledet an på lørdag og The Killers dagen etter – begge ganger godt hjulpet av et meget entusiastisk og livlig publikum. er det ikke rart Benicàssim ynder å kalle seg Europas beste festival.
Jeg har allerde glemt den kaotiske starten, og hvis jeg får noen bedre festivaldager enn de Benicàssim ga meg i år. er jeg en svært heldig mann.