Supporting Caste – Genuint overbevisende
De anarkistiske punkerne i kanadiske Propagandhi ga tidligere i år ut sitt første album på fire år. Undertegnede genierklærte bortimot bandets forrige album, Potemkin City Limits, og skrev blant annet at «melodiene er strålende, kraften i gitarene forløsende sterk, tekstene kompromissløse og vokalen inspirerende til det tårevekkende.» Spenningen var derfor stor da årets utgivelse og bandets syvende album, Supporting Caste, kom i posten en tidlig vårdag. Kunne de komme i nærheten av sin forrige høydare? Svaret er et rungende ja!
Faktisk kunne man brukt ovenstående sitat for å beskrive også disse tolv låtene, men lagt til at det hele låter enda mer fokusert, inspirert og helhetlig enn det som var tilfellet for fire år siden. Kvartetten kan knapt beskyldes for å spille tradisjonell punk, da mange elementer fra spesielt metal, men også progrock kan spores i det musikalske uttrykket. Metalantydningen kommer i første rekke fra den tekniske riffbruken som bryter opp i mye av den kjappe «øs-pøs» punkestetikken, mens progelementene kommer inn som følge av bandets vilje til å både dra ut låtene og eksperimentere med låtoppbyggingen. Men fans som ikke har hørt bandet siden de første utgivelsene på midten av nittitallet trenger ikke være redde for at man har gått helt Dream Theater. Langt derifra. Men variasjonen og de melodiske aspektene ved Propagandhi i 2009 er noe helt annet enn det det en gang var. I bunn og grunn er det mer av alt.
Vokalist, gitarist og frontmann Chris Hannah og hans menn går hverken for de enkleste og mest opplagte akkordene eller for tradisjonelle tekststrukturer. Å lese en låttekst av Propagandhi byr ikke på vers-vers-refreng-vers-refreng-refreng. I stedet får man ofte en slags historie, som nok kan gjenta noe av det som er sagt tidligere i låta, men som aldri rimer eller messer på et tema. Hvordan noen kan lære seg disse tekstene er ganske imponerede. Og rent tekstlig handler ikke temaene om kjærlighet og sånn. Men om krig og fred og sånn. Og om maktmisbruk og skeivheter i samfunnet. Som sagt; rimelig anarkistisk.
Men det som gjør Propagandhi til et slikt interessant kvalitetsband er den inspirerende genuiniteten som ligger i bunn for både musikk, vokal og tekst. Hannahs stemme har et gjenkjennelig særpreg og en insisterende overbevisning i seg og han bærer de etterhvert voksende melodiene på sterke skuldre. Det er noe veldig fint med voksne menn som tror på det de holder på med, og det er det ingen tvil om at mannen som ble kåret til en av Canadas verste menn gjennom tidene av Canada’s National History Society(!) gjør nettopp det. Det ligger en ærlighet i det meste her og den nesten beskjedne, men sterke, melodiøsiteten underbygger dette. Det, sammen med en forbilledlig musikalitet og lekenhet, samt en aldeles strålende produksjon, gjør at det blir et album som vil ha en varighet som overgår de fleste sammenlignbare album i nåtiden. Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes noen andre på dette nivået.
Supporting Caste er altså ikke noe tradisjonelt punkalbum av et tradisjonelt punkband. Det er noe mer enn som så. Det snakkes en del om at politisk punk er på vei inn igjen, gjennom bl.a. band som Rise Against. I såfall er det flott, men det er nok å tro på julenissen om man håper at et band som Propagandhi noensinne skal få noe gjennomslag hos mainstreampunklytterne. Til det er de for gode og for lite interessert i personlig suksess, samt at progressiv punk kanskje ikke står først på ønskelista til kidsa. Samtidig er de blant de mest anerkjente og feirede nålevende punkbandene med en forholdsvis stor tilhengerskare, så alt håp er ikke ute. Og hvis Rise Against er Arbeiderpartiet, så er Propagandhi Rødt. Denne anmeldelsens forfatter har hatt dette albumet på jevnlig rotasjon siden mars og det har ennå ikke tapt seg. Heller tvertimot. Det førte til en anmeldelse til toppkarakter og et stempel som en foreløpig favoritt til årets abum. Det burde være grunn nok til å bruke en hundrelapp på Play.com.
