Axes of Evil – Tusseladdene hogger til igjen

De som aldri blir noe nytt Motorpscyho eller DumDum Boys. Ja, som ikke engang kommer i nærheten med så mye som en c-oppføring i statskanalens ungdomsalibi. Men som okkesom øver jevnt og trutt, holder seg til idealene og bruker surt oppsparte sparepenger og stolte bestemødres pensjoner til å gi ut magisk musikk i små opplag på obskure sjutommere, kassetter og i de senere år på nettsider som Urørt og MySpace.

De er mange, endog selvsagt i stort flertall. Når et band som The Schmucks i ulike former har eksistert siden slutten av 90-tallet uten den helt store suksessen så skyldes det selvsagt også mange andre ting enn manglende anerkjennelse av matleie musikkanmeldere. Å skille seg fra det store flertallet og nå ut er en innfløkt kunst, og man skal ha litt flaks også i tillegg til evne til å disponere sitt pund riktig. Samtidig kan de jo lakonisk skryte på seg å ha spilt på Radio Tango i beste sendetid og blitt utgitt på en samleplate i Kina(!).

Uansett, Rjukan/Oslo-bandet burde sope inn tonnevis av høyaktelse fra et dedikert publikum verden over for sin musikk. De har vært tro mot sine idealer siden starten på slutten av nittitallet og har utviklet sin egen lille nisje på en måte som har vært både kompromissløs og kjennetegnet av kvalitet i alle ledd. Denne anmelder angrer ikke på at han var en av de få i norsk musikkpresse som i sin tid fremehevet deres potensiale og solide håndverk. I 2004 fikk nemlig platen Hard As A Rock en sekser på terningen i Panorama – noe som sikkert var overraskende på både bandet selv og skribenten. Men det var og er stadig fortjent, bare så det også er sagt.

Nå er det altså her igjen, etter en kort periode under det temmelig håpløse navnet Olivia and the Adventures From The Dead. De befinner seg i et punkpopaktig terreng der nikk mot slutten av 70-tallet blir like naturlig som mot første halvdel av 90-tallet. Lite har med andre ord forandet seg de siste seks-sju årene som har passert siden jeg hørte på dem for første gang. Jon Ivar Stegarud har fortsatt en dynamisk og passende stemme som stemmer utmerket med det dualistiske soundet der brå vekslinger mellom mykt og massivt er normen.

Seks spor over tjue minutter får vi vel kalle en mini-LP. En av låtene, Short Play Man er også å finne på «Hard as a Rock» og inkluderes her i en nyinnspilling med noe bedre produksjonsverdi. Ingen kritikk av det, denne spretne sukkerbiten av supertett og fengnede poppunk har ikke bleknet det spor med årene, det får meg stadig til å hoppe i sofaen av glede i likhet med de andre låtene på Axes of Evil.

Andre høydepunkter inkluderer den mer rene popsangen «Donnie in L.A.» og den hardere «Unleash the Demon» som gir bandet alibi som tøffinger. Det hele oppleves som en bortimot perfekt symbiose av punkrock med sikker fornemmelse for harmonier, melodier, gitarriff og eksplisitte refreng – og jeg er så absolutt av typen som ei krever særlig mye mer når de nå først var i gang. Den lille nedturen er den i utgangspunktet hyggelige Good/Evil som kanskje dras litt for langt ut i kverneriffland mot slutten.

Om platen er kort gjør det lite, den kan jo bare spilles dobbelt så ofte. Vi anbefaler selvsagt å kjøpe platen på vinyl, som jo både er riktig i forhold til musikken og ikke minst det supre coverarbeidet av Kristian Hammerstad. Et lite klenodium og åpenbart samleobjekt for det økende antallet vinylfetisjister – så var det også sagt.