Ain’t No Bad Life – Mye å gå på
Steff Nevers fortsetter i grunnen der han slapp med debuten. Andrealbumet Ain’t No Bad Life er i likhet med debutalbumet Closest To My Heart litt for trygt til å sette varige spor etter seg.
Men du verden så profesjonelt det høres ut. Og det skulle i grunnen bare mangle. Med et stjernelag av musikere, produsenter og låtskrivere med mange år på baken og suksess å vise til, gjør aldri drammenseren og Norges countryhåp seg bort.
Steff Nevers synger med overbevisning og ikke minst med riktig dose ”twang” i stemmen og i likhet med Closest To My Heart er det noe ærlig og avvæpnede med det han bedriver med. Vi snakker fremdeles om moderne og mainstream country med riktige doser fele og steelgitar og passe doser med hverdagslige betraktninger om livet, kjærligheten og døden, slik countrymusikk er tuftet på. Og selv om det er aldri så profesjonelt og gjennomført så blir det i overkant for kalkulert og trygt. Ain’t No Bad Life hadde hatt litt godt av å bli filleristet litt nå og da. Litt råere uttrykk her og der hadde gjort seg. I stedet blir låtene litt for like uttrykket og mangelen på særpreg- man har liksom hørt det før- blir etter hvert påtrengende.
I likhet med debuten er Ain’t No Bad Life ikke noe dårlig album og på låter som 300 Horses, Fightin’ The Foolog Everyday Thing aner vi noe stort, men alt i alt har Steff Nevers mye å gå på fremdeles
