Det meste er sagt og skrevet om Kvelertaks debutalbum som kom ut denne uka og forventningene har vært store hos oss som har luktet lunta en stund nå. Faktisk har det blitt skrevet så mye bra og riktig om denne plata at det føles unødvendig å fylle på med nye superlativer og referanser som likevel bare følger opp alle andre. Noen ord må likevel skrives for Panoramas musikkhistoriebok.
Hype, sier du? Hvis det betyr at Kvelertak har vært en snakkis, så ja, definitivt. Om det betyr at det er mer snakk om, enn innhold i, så er det bare å avkrefte. Stavangerbandet har muligens laget det beste norske rockealbumet siden Apocalypse Dudes og det bør allerede kunne kalles en norsk klassiker. Store ord, jeg vet, men hvorfor ikke bare kalle en spade for en spade? Når sist har man opplevd en slik upretensiøs spilleglede og oppfinnsomhet, blandet med oppsiktsvekkende energi og smart sjangerblanding? Du må gjerne komme med eksempler, men vit at de vil bli møtt med en entydig overbevisning fra undertegnede om at de ikke når opp mot Kvelertak. I hvert fall om vi snakker utgivelser med et to-tall fremst i årstallet.
Det er ikke tilfeldig at Turbonegers mesterverk fra 1998 blir nevnt i samme åndedrag når det snakkes om Kvelertak. For av og til er det som om man sitter og hører på turboenes driv, gitarsoloer og elsk for punkestetisk klassisk rock’n’roll. Men så er det sånn da, at stavangerbandets sjangerovergripende musikalske preferanser innad i bandet snur tvert opp ned på alle forestillinger om at det er Euroboy som flenger soloer på hittil ukjente låter av Turboneger.
Som noen så fint påpekte: Man gleder seg til hver nye låt på det elleve spor lange albumet. For hver eneste en byr på en ny vinkel og nye innfall til det å spille hardtslående musikk i 2010. Ja, du har hørt veldig mye av dette før, i hvert fall om du har en forholdsvis bred musikalsk preferanseramme innen de hardere former for musikk. Men du har aldri helt hørt det på denne måten. Med noe som fenger ørene hvert bidige minutt og som aldri skyr det å lage et skamløst medrivende riff eller refreng, uten at det glir over i radiofrieri. Det er likevel arrangementene på Kvelertak som, i sterk konkurranse med entusiasmen og energien, er det som virkelig vipper hele herligheten opp på topplassering. Det er så elegant og lekkert gjort, med en intelligens få platedebuterende band forunt. Og lytt for all del aldri til disse låtene på lavt volum. Det får du bare ikke lov til!
Det er meningsløst for undertegnede å skrive mer. Hverken om låter, produksjon, tekster eller fremføring. Nuff said. Veldig mange der ute vil før eller senere få et forhold til plata og da vil ikke denne anmeldelsen si noe mer, fra eller til. Men man sitter igjen med et håp om at de seks guttene fra Stavanger, som startet bandet for bare tre år siden, ikke lar suksessen gå dem til hodet. Det er nemlig slik at vi trenger mer uredd og renenergisk necro’n’roll med tekster om hedenske guder også i fremtiden. La oss krysse fingre for at det ennå er svært lenge til Kvelertak skåler i mjød med Odin og Tor i festhallen i Valhall!
Årets kjøp.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…