Aphrodite – Dans! Dans! sa brura.

Kylie er en artist det er genuint vanskelig å mislike, greit – hun er kanskje litt nasal, ser aldri ut til å ha en dårlig dag, ser bedre ut i en alder av 42 enn hva jeg gjorde nyfødt og tidvis sniker hun seg inn i hodet ditt og synger Can’t get you out of my head (lalala). Men er det en ting Kylie Minouge er, så er det dansedame. Og er lyden av Norge et fossekall, ja – da er lyden av Aphrodite lyden av Kylie: pur dansemusikk.

For å lage dette albumet har hun fått med seg Stuart Price, produsenten med stor P, som står bak hiter som Madonnas Hung Up, Killers Human og Scissor Sisters Fire with Fire. Resultatet er blitt nesten ufeilbarlig. All the lovers ble valgt som første singel ut, fordi Kylie mener den sammenfatter hele albumet, og splitte mine bramseil: Første ord som hviskes sensuelt over en våknende diskolyd er ”Dance… that’s all I wanna do… ”. Og et rykk og et napp senere står du og danser selv. Sangen klarer å fange euforien og det sensuelle som Kylie ønsker å formidle, og resten av plata passerer lettsindig.

Samtidig som den er helhetlig, er baksiden er at en rekke med 12 danselåter blir ensformig i lengden, spesielt når Kylie ikke er en stor sangerinne. Sangene er jevnt over i stand til å stå på egne bein, og hun holder seg til dydsmønsteret hele veien gjennom. Tittelsporet Aphrodite står også som en av albumets mest fengende, og på siste sang ut, Can’t Beat the Feeling, trommer norske Bjørge Fjordheim beaten inn i den følelsen.

Er det fortsatt plass for uskyldig popmusikk mellom Rihannas hanekam og Katy Perrys seksuelle forvirring? Jeg tror vi er klare for litt Kylie nå.