Borte bra, men hjemme best

Arlen Thompson smiler bak skjegget, og gir Panoramas utsendte et fast håndtrykk. 

– Vil du ha en øl? spør han avventende og høflig.
Mitt umiddelbare inntrykk er at gutta i Wolf Parade er høflige gutter – og som kanadiere flest har de tilsynelatende gode manerer.

Hvordan trives dere i Norge så langt?
– Vi liker oss godt her! Vi har ikke vært i Norge siden 2005, men til sammen har vi vel vært her tre ganger.

På spørsmål om det er noen spesifikke forskjeller mellom det skandinaviske og det amerikanske og kanadiske publikummet, kommer det kjapt;
– Alderen! I Statene og vårt hjemland, Canada, er vi vant med å spille på steder som tiltrekker seg den yngre garde. Typisk collegesteder, som vi liker å kaller det.

Ellers virker det ikke som at forskjellene er så store, men vi vil vite hva den kanadiske herkomsten betyr for Wolf Parade, og om Thompson har noen formening om hvorfor så mange kanadiske band har lykkes – Leonard Cohen, Arcade Fire og Neil Young kan nevnes i fleng.

– Hehe, det er et godt spørsmål! Jeg tror at vi kanadiere har noe spesielt. Alle band som kommer herfra har liksom det lille ekstra.

Thompson synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som gjør kanadiere til en suksess på musikkfronten. Føler kanadierne kanskje at de har noe å bevise overfor USA?

– Vi kanadiere holder sammen. Det er viktig for oss.

Samholdet er definitivt en viktig faktor. Men når to av bands hovedpulsårer er opptatt med utallige sideprosjekt, kan samholdet fort svekkes.

– Wolf Parade er en ting vi bare tar oss tid til. Det er klart at alle sideprosjekt tar sin tid, men Wolf Parade blir uten tvil prioritert. 


Hvordan ser Wolf Parades fremtid ut?
Thompson sukker lettet, og forteller; 
- Etter USA-turneen neste uke, blir det en lang pause. Vi har lange pauser, og lange turneer. Turnèlivet er ikke noe kult, legger han til.

- Jeg bor på en øy i British Columbia, hjemme i Canada, og jeg liker aller helst å tilberede min egen mat. Jeg har ikke så mye til overs for turnèlivet, sånn egentlig, innrømmer han med et lurt smil, og tar en stor slurk av ølen sin.

Grunnen til at Wolf Parade har tatt turen til Norge, er mye på grunn av deres nye utgivelse; Expo 86. Den har fått god kritikk overalt, og framstår som råere og desidert mer hensynsløst enn hva de tidligere har gjort. Men hva er egentlig den største forskjellen mellom forgjengeren At Mount Zoomer og Expo 86, vil vi vite.

– Det er definitivt en stor forskjell. Den største forskjellen er lydmessig, hvor vi på Expo 86 ville ha en upolert og rå sound. Det er jo det som er rock ‘n roll! utbryter Thompson.

Har trommisen selv noen favorittband? Han svarer, etter et tankefullt lite øyeblikk;

– Jeg liker Black Mountain! Men aller helst hører jeg på det gode, gamle tyske 70-tallsband som Neu og Can. Post-punk generelt – og i hvert fall Nick Cave og The Birthday Party! I det hele tatt alt som er litt «edgy» og upolert.

Intervjuet går mot slutten, og vi vil vite om trommisen noen gang lengter tilbake til Canada mens han er på turnè.

– Å ja, definitivt. Hjemlengselen er alltid der.