Bandet, som tidligere har gitt ut sine album på Dead Letter Records og How Is Annie Records, har denne gangen valgt å slippe utgivelsen på RhinoProd Records. Det er ikke alltid at presseskriv er så gode til å beskrive hva slags musikk bandet det skrives om driver med, men når Rest of My Life omtales som ”atmosfærisk indie med røtter i postrock og hardcore” så er det vanskelig å motsi det. Her bugner det med nydelige gitarer, søte melodilinjer og til tider svært så aggressiv fremføring, uten at det noen gang bikker over i ekstremt hardt. Man hører de unge sinte guttene som har blitt voksne, mykere og mer reflekterte.
Umiddelbart er det første som slår en med albumet det usedvanlige flotte coveret malt av trondheimskunstneren Erik Tidemann. Det andre er at bandet fortsatt opererer med låttitler som er forholdsvis uhøytidelige, spesielt når en tenker på andre band i samme det musikalske landskapet. Joda, de er lange her også, men titler som Like Socks From A Dryer, There’s Something About Syden og James Bond In «Candles In The Hurricane» står i ganske sterkt kontrast til hvordan sangene faktisk fremstår rent musikalsk. Det er vanskelig å ikke like et band som er seg selv bevisst nettopp slike ting.
Det tredje som fanger oppmerksomheten ved første ørekast, er at første låt ut, nevnte There’s Something About Syden, i stil minner svært mye i riffingen om andre trondheimske band som har kommet opp de siste par årene. De stakkato riffene til Jack Dalton kommer kjapt opp som en referanse, men det er noe i hardcorevibbene man finner her som man kan finne igjen hos andre fra trønderhovedstaden. Akkurat det er mer som en kuriositet å merke seg, mer enn noe som er viktig for plata. For låta er kanskje minst typisk for resten av sporene.
Om noen skulle mistenke undertegnede for å være en typisk namedropper innen anmelderfeltet, så stemmer det heldigvis ikke. Men man har som regel lyst til å henge plater på visse knagger for å plassere dem i feltet. Slik sett er What We Lack In Size, We Make Up For In Devotion som en litt stor dunjakke uten hempe som ikke vil henge ordentlig på knaggene på veggen. Akkurat da du tror du har fått festet den skikkelig, så faller den ned og blir liggende i nysmeltet snø på gulvet. Ok, et litt flåsete bilde, men denne miksen av hardcoretendenser, til tider skikkelig vakker vokal, skjøre indiepopmelodier og atmosfærisk velvære, sammensurret med angst light og noen praktfulle klingende gitarer gjør anmelderen i meg forvirret. Noe som alltid er et godt tegn.
Styrken ligger nemlig i denne helheten, som fremstår som veldig dynamisk (mitt favorittord) i all sin idérikdom. Det er kanskje ikke det beste albumet som er laget innenfor regionen Nidaros, men det er usedvanlig lett å like. Spesielt etter en stund i selskap med det. Undertegnede har tatt seg selv i å trykke på play på nettopp denne plata flere ganger enn man kunne regne med når man sitter med en høyst respektabel samling av musikk tilgjengelig (og ikke minst når man har Spotify og Wimp et tastetrykk unna). Det kan ha noe å gjøre med at man finner mye detaljrikdom her, mye som fester seg, forsvinner og for så å dukke opp igjen som en god gammel venn neste gang du lytter til nettopp den låta. Arrangementene er rett og slett skikkelig gode. Hvis det er noe man skal fremheve som mangelfullt, så er det at noen av låtene noen ganger mister fokus og forvirrer seg litt langt ut i landskapet sitt og får problemer med å hente inn lytteren igjen.
Etter å ha skrevet anmeldelser for Panorama siden 1999 synes man egentlig det blir vanskeligere og vanskeligere å sette karakterer på musikk, rett og slett fordi man ofte lar seg rive med i øyeblikket (som er en herlig ting, vel og merke) eller tvert om er for utålmodig med musikken. Det jeg kan si om What We Lack In Size, We Make Up For In Devotion er at det raskt festet seg til hjernebarken og siden har forblitt der. Det pleier å være et sikkert tegn på at vi snakker om kvalitet. Så vi ender på femmern, først og fremst fordi den er så likanes.
What We Lack In Size, We Make Up For In Devotion er tilgjengelig fra og med 17. januar 2011.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…