Chaos Of Forms – Teknisk briljant kaosteori
Man minnes at man satt på gutterommet og hørte på …And Justice For All og Master of Puppets (for de kunnskapsløse: Metallica-album fra henholdsvis 1988 og 1986) i en blanding av fryd, forvirring og med hakeslepp over det som kom ut av de ikke altfor bassgenerøse høyttalerne på radio/kassettspilleren som man hadde kjøpt for konfirmasjonspengene sine. Det var en følelse av å lure på om det virkelig var sant. Sant at noen kunne være så tøffe og flinke til å spille på en gang, og ikke minst lage så heftig musikk. Overgangen fra Bon Jovi var stor.
Det var den gang og nå er nå. Vi blir vel strengt tatt ikke lenger så imponert over at et metalband er flinke til å spille. Nå har vi hørt det meste før. Og de fleste av oss som til en viss grad, eller helt, kan kalle oss metalhuer liker å vite hva vi blir servert, bare det gjøres bra og genuint (føkk numetal!). Thrash er thrash, death er…death og black er – ja, du skjønner tegninga. Vi vil ikke at det skal blandes for gæli. Samtidig er det strengt tatt litt artig når noen gjør noe helt nytt eller høres annerledes ut. Mastodon er et godt eksempel på det. De er også flinke, så da er det greit. Men det må ikke være for mye av det gode.
Den opprinnelige trioen, nå kvartetten, Revocation fra de amerikanske stater, er et band som undertegnede mistenker skaper en del splittelse. Bandet ledes av vokalist og supergitarist David Davidson og ble i sommer kåret av Metal Sucks til den beste moderne metalgitaristen. En ære som ikke er vanskelig å forstå når du hører den fortsatt unge mannen briljere seg gjennom Revocation sitt tredje album, Chaos of Forms. Dette i selskap med den nesten like imponerende trommisen Phil Dubois-Coyne.
Splittelse, sier du? Vel, gutta fra Boston opererer sine instrumenter innenfor en sjanger vi løst kan kalle ekstremmetal, men der stopper det fort opp hvis man ønsker å spesifisere det nærmere. For egentlig er dette bare metal, ferdig med den saken. Her er elementer fra både thrash, death, black, prog, groove og generell heavy metal, men med det felles at det på det tekniske plan utføres på en aldeles halsbrekkende måte. Med mange artige breaks og generelt fantasifulle arrangementer som gjør at det aldri blir tørt og flatt, men alltid interessant. Samtidig som det er hardt og rått, med en gjennomsyrende friskhet og et engasjement som trykker på noen knapper hos i hvert fall denne tastetrykkeren.
Man trenger ikke vente til det niende sporet, The Watchers for å oppdage dette, men låta er et fremragende eksempel på hvordan brutalitet, oppfinnsomhet, melodisans og teknisk briljans kan kombineres på det aller lekreste vis. Og ikke minst overraske: Plutselig dukker det opp noen blåsere, et godt stykke uti. Blåsere på ei ekstremmetallåt!!!? Uhørt! Men ikke når Revocation speller opp til headbanging.
Er ikke overbevist om at dette er det rette albumet å sette en metaljomfru (getit?) til å lytte til for å sette seg inn i metal for første gang, men gudene vet – kanskje er det det. Det sikreste kortet sitter likevel du på, du som ikke er så nøye på båssettingen og som synes at gitarshredding og doble basstrommer er fett som faen, bare ikke i en konstant dur. Forvent dog ingen melodisk tour de force her, dette er ikke for sarte ører.
Undertegnede har ennå ikke klart å bestemme seg for om årets album overgår deres forrige, Existence Is Futile (2009), men det gjør ikke noe. Denne utgivelsen havner garantert på topplista på slutten av året, samma faen.
PS! Kjøp «deluxe version» på iTunes og du får med en aldeles glimrende cover av Faith No More sin klassiker Surprise! You’re Dead!.
