Og det er det som slår en når en lytter til deres femspors selvtitulerte EP; nemlig låtkvaliteten. De låter som om de har drevet med dette i en årrekke og låtene setter seg raskt i ryggmargen med sin kombinasjon av subtile melodier og støyete gitarvegg.
Vokalist Hanne Olsen Solem gjemmer seg bak støyveggen, men minner meg likevel om den eminente Ingrid Helene Håvik i Your Headlights Are On, noe som i aller høyeste grad er et kompliment.
My Bloody Valentine-assosiasjonene er sterke på åpningslåta I Would Never og hadde man ikke visst bedre, kunne man like gjerne skrevet 1991 på kalenderen. Men bandet beveger seg videre inn i støypopens verden og skaper sitt eget lille verdensbilde, der stemningene er like viktige som melodiene. På We Want The World er det lett å lytte seg til inspirasjoner fra Motorpsycho, uten at det er påfallende. Hele denne EP-en får meg til å ønske at jeg var ti år yngre og kunne sitte i parken og drikke pils hele dagen uten å bli oppfattet som en gammel alkis.
Det vil være vanskelig for enhver som noensinne har fått fot for shoegazingens atmosfæriske flørt med musikkhjertet å motstå Dråpe slik de fremstår her, og kanskje vil deres forbilder få noen ny fans ved hjelp av denne nyintroduksjonen til skostirremusikken. Forhåpentligvis får de minst like mange selv.
Lover godt dette.
PS! Dråpe drar på tur denne uka.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…