The Whole Love – Kjærlighet på Wilcos vis

Jeff Tweedy har alltid lagt sjela si i musikken. Fra den ærlige skiva Summerteeth, til de såre låtene på Sky Blue Sky. Sistnevnte inneholder tekster som beskriver Tweedys ufrivillige avhengighet av reseptbelagt migrenemedisin – ord for ord, låt for låt.

Kanskje er det nettopp derfor The Whole Love stikker så dypt. Også her er tekstene dønn ærlige – men denne gangen kan låtene leses omtrent som et kjærlighetsbrev. På Wilcos vis, vel og merke:

I’m simple as a matter of fact/Punch you in the nose/Don’t over-react/I’ll still love you to death/And I won’t ever forget how.

Grunn til å smile
Kjent for sine varierte og nærmest perfekte liveopptredner, fremstår Wilco like variert og perfekt på plate. Undertegnede vil nok si at de faktisk er enda bedre live. Men The Whole Love ligger veldig nærme slik man opplever de på konsert; sammensveiset, elektrisk, energisk og høylytt.

Dette gjenspeiles spesielt i den overraskende åpningslåta Art of Almost – som er en kunst i seg selv. Midtveis i låta, når det går fra det ville til det elleville, er det umulig å ikke smile. Wilco innehar fortsatt kunsten i å levere og å overraske, for Art of Almost er lang ifra en typisk Wilco-låt.

Et godt forsøk
Tittellåta Whole Love er et nydelig stykke musikk, og gjør at tanken umiddelbart streifer inn på klassikeren Yankee Hotel Foxtrot fra 2002. Skiva står som en milepæl i amerikansk alternativ rock, og den er det dessverre lite Wilco kan gjøre for å overgå. Noen sinne. Om ikke annet er The Whole Love et meget godt forsøk på å nå de store høydene de gjorde med Summerteeth og Yankee Hotel Foxtrot, og det er vel ikke så verst?