Gitarhelten Walter Trout til Oslo

Tekst/foto: Tove Andersson

Walter Trout trenger ikke gjøre noe fashionstatement som hardbarka rocker. Guttas gitarhelt kan lett forveksles med en lastebilsjåfør, med knær i buksene og rutete skjorter. Men gitaren behandles med en ballettdansers eleganse, finslepen teknikk og følsomhet.

Det er en stund siden Walter Trout and the Radicals rocka scenen på Rockefeller i
Oslo, men om det blir en opplevelse i nærheten av dette på Kick Cafe, har man noe å se frem til.

Latteren satt løst sist, for Walter Trout sendte sine tre sønner, den gang 4,11 og 13 opp på scenen. Eldstemann grep til gitaren og viste at han følger i farens fotspor, mens den mellomste gikk løs på Joey Pafumis trommesett med rytme i hver knokkel og yngstemann sjarmerte bak mikrofonen. Nå er det er Michael Leasure som har overtatt jobben bak trommene.

Walter Trout sliter nemlig med en tilbakevendende øreinfeksjon, noe som kan være årsaken til at han ofte stikker en tur bak scenen under trommesoloene. Trout-fans har sett ham gjøre en sittende konsert med selvironiske bemerkninger til publikum og lekent spill, noe som gjør Rockefeller til den intime klubbscenen den passer så godt til. Å stå uten trengsel tett inntil scenen, halvmeteren fra mannen som kalles profeten innen bluesgitar, er en luksus mange bør ta seg tid til når mannen står på scenen i november. Siden har han spilt på Notodden bluesfestival hvor han ikke hadde problemer med å slå lufta ut av 5000 publikummere. ”Let’s have some blues” roper han til publikum.

Det er når Walter Trout spiller de blå tonene han er på sitt beste, når tonene forvrenger ansiktet, når mannen blir tonen og vi kjenner smilene løsne. Kanskje ikke så veldig rart når mannen har vært hovedgitarist for John Lee Hooker og Big Mama Thornton. Legendestatus kommer ofte opp når musikere kan knyttes til
en lang karriere med kjente band i bagasjen og Walter Trout er ikke et unntak. Han var tilknyttet Canned Heat i 1981 og John Mayall and the Bluesbreaker fra 1985, før han gikk solo i 1989 med Walter Trout Band, senere Walter Trout and The Radicals, med Rick Knapp på bass, Sammy Avila på tangenter og Michael Leasure på trommer, en sammensveiset og rutinert gjeng som backer Walter Trout perfekt.

Bandet kan virke litt for scenevant, men Trout leverer. Det glamorøst stjernelivet er ikke spesielt tilstedeværende for bandet som har kjørt i minivan fra spillested til spillested i Europa, forsøker å sove undervegs, noe som også gjenspeiles i tekstene. En spasertur i Oslo mellom to regnbyger er nok til å konstaterer at Oslo er ren og pen, men Sinnataggen har de sett. Trout hevder at hans solokarriere startet i Danmark, noe som kan være årsaken til at hans barn ser skandinaviske ut. Kone og manager Marie Brændegard er nemlig fra Danmark. Walter Trout har utgitt sitt tjuende album Common Ground som musikkjournalist Josh Hathaway har kalt en ”masterclass in bluesrock”. Jeg tror mange vil få seg et kick, ikke minst alle spirende gitarister.

Spiller på Kick Cafe i Kristiansand 6. november og på Rockefeller, Oslo 7. november.