Don’t fuck producers

Tekst & foto: Tove Andersson

De to har opptrådt på samme scener i flere år, uten å ha vekslet et ord. Men etter en opptreden tok Bonamassa kontakt, forteller en tydelig stolt Beth Hart på Talkin’ Blues, det unike hjørnet av Notodden Bluesfestival hvor artistene møter hundre heldige publikummere, ansikt til ansikt. Bonamassa, 33-åringen som spilte Jimi Hendrix og Eric Clapton da han var 7, stod på scenen med B.B. King året etter – og fikk 5-ere for sitt siste album Black Rock – er kanskje sjansen Beth Hart har ventet på. Det er den tidløse bluesen Beth Hart suger til seg og leverer med en knyttneve.

«Don’t Explain» er et album som åpner med Ray Charles i en tung, rocka versjon og følger opp med en versjon av Tom Waits ”Chokolate Jesus” som gir assosiasjoner til Amy Winehouse. Det treffer, overbeviser og etterlater tilhøreren i et rom ladet av historier, for Beth Hart skaper en rød tråd tilbake til et segregert USA, til en tid hvor kvinnelige musikere hadde det spesielt tøft og formidler fortidens historie samtidig som hun forteller sin egen.

Hun har rammet inn ansiktet i mørkt hår med rebellaktig blond lokk, det kattaktige blikket er tilstede og hun drikker Imsdal mens hun deler av sin livserfaring. Hart formidler gjerne at folk i bransjen er sjarmerende mennesker, men på spørsmål fra amerikanske Blues Revue om hun har noen råd til andre kvinnelige sangere, var svaret kort og kontant «Don’t fuck producers». Så vet vi det.

Beth Hart har stått åpent frem om angsten, som hun både omfavner og frykter.
Årene med rusmisbruk og spiseforstyrrelser førte til innleggelser og hun forteller at hun kan være høyt oppe og langt nede, men tross alt forsøker hun å omfavne den kreative siden av lidelsen. Årene da hun mistet kontrollen på skrivingen, endte hun faktisk opp med den vakre og såre balladen Leave the Light On.

Spennvidden i stemmen – fra rå til myk – gir henne et særpreget uttrykk som kommer tydelig frem på det nye albumet. Her er forbildene Etta James og Billie Holiday tilstede i et favntak Hart formidler med den helt spesielle vibrerende stemmen som minner om en krysning mellom Janis Joplin og Melody Gardot. Hun simpelthen elsker Rachmaninoff.

– Hans musikk er så bipolar, utbryter hun.

Hun føler en maskulin energi på scenen. – Jeg lurer på om jeg ikke skal omfavne det feminine mer, sier Beth Hart som for å få publikums bekreftelse på noe hun allerede har gjort. Med Your heart is as black as night av Melody Gardot,
avslutningen Ain’t no way, for ikke å snakke om I’d rather og blind, er hun nemlig godt på vei.

Men, Hart røper at hun fremdeles er på leit og gjerne gjør mer jazz, for eksempel Billie Holiday, bluesfølelse med jazzuttrykk. – Men de er så utrolig gode, sier hun om forbilder som Aretha Franklin, Etta James og Ruth Brown. «How the fuck do they do that?» Beth Hart trenger bare å se seg selv i speilet.

Bildetekst: Glenn Hughes og Joe Bonamassa sammen på scenen.

Bildetekst: Art Tipaldi, leder av Talkin’ Blues og Blues Revue, her med Beth Hart på Notodden