Kris kvasse årsliste

Vi lar Kris introdusere sin egen liste:

– Vanskelig år å evaluere med mye støy og mørke skyer i horisonten. Om noe så tegner året et bilde av dystopiske og fragmenterte liv som blir levd i ensomhet foran en laptop i storbyen. Det gjelder kanskje spesielt den elektroniske delen av musikkspekteret med artister som James Blake og Jamie Woon, men hiphoperne viser også tendenser til samtidsangst ved artister som Shabazz og Tyler the Creator. Sett over ett så mangler kanskje 2011 de helt store høyderene, og det er en følelse av resirkulering uten det miljøvennelige aspektet som jeg sitter igjen med. Platene under er imidlertid glimrende.

1. Kurt Vile – Smoke Ring For My Halo
Lykkepiller på syreloftet fra en slacker som høres ut som the missing link mellom Lou Reed og Bruce Springsteen. Tar muligens singersongwriter-stereotypien på en luftetur ut av kjelleren som har vært sterkt tiltrengt etter at Elliot Smith parkerte tøflene.

2. Wilco – The Whole Love
Et band som jeg har fulgt siden Summerteeth og som virker å ha vokst sammen til en organisk og eksperimentell enhet. En av de beste platene fra et av de beste banda.

3. My Morning Jacket – Circuital
Beste siden legendariske Z.

4. Shabazz Palaces – Black Up
Der Tyler the Creator er fragmentert nutid er Shabazz Palaces lyden av en atomfusjonert framtid. Sub Pops første hiphop-signering.

5. Stephen Malkmus & the Jicks – Mirror Traffic
Når en av 90-tallets mest innflytelsesrike musikalske skikkelser teamer opp med selveste Beck som co-produsent så er det bare sette av noen dager til å la det synke inn. Mirror Traffic blander Pavements sære melodier med Malkmus intrikate metaforer på en måte som gjør dette til det beste albumet signert av Stephen Malkmus uten Pavement.

6. Tom Waits – Bad As Me
Med Mr. Waits som en karikert versjon av seg selv så funker denne plata ypperlig som en introduksjon til myten for nye saushoder samtidig som det minner gamle fans om hvorfor de liker mannen i utgangspunktet.

7. Radiohead – King of Limbs
Ikke så «gamechanging» som de fleste tidligere utgivelsene, men hvis det alltid skal være et premiss så kan man vel bare heller sette seg inn i samtidsmusikkens eklektiske og forunderlige verden.

8. James Blake – James Blake
Laget på gutterommet omgitt av storbyens nattlige stemninger og lyder har James Blake klart å ta sin mørke samtid på kornet der han dekonstruerer sjangere og forsøker å sette de sammen igjen. Det er et ambisiøst puslespill og selv om man iblant tar seg selv i å lure på om det er sanger man hører eller uferdige skisser så er det likefremt et fremskredende kreativt øyeblikk i DIY sjangeren.

9. Bon Iver – Bon Iver
Med drahjelp fra fjorårets desidert høyst rangerte album, My Beautiful Dark Twisted Fantasy, har Bon Iver laget et album som er så harmonisk og sjelfullt at man kan gi aktiv dødshjelp til det.

10. The Roots – Undun
Med rolig desperasjon i lydbildet så tegner dette albumet et portrett av Redford Stephens, en fiktiv figur fra New York, som dør under tragiske omstendigheter i 1999. Et konseptalbum med andre ord, men uten de pompøse elementene som ofte følger med. Black Thought leverer sine hissige stikk som vanlig, men denne gangen er det en type resignasjon i stemme og produksjon som emulerer virkeligheten til mange afroamerikanske menn i Amerikas storbyer. Et ganske så ambisiøst prosjekt altså, men The Roots drar det nesten helt i land. Uansett så snakker vi om en liten klassiker her.