So We Must Meet Apart – Det kollektive sommerminnet
Som et ekte barn av åttitallet (dvs. oppvokst, ikke født da) er det ikke noe i veien med undertegnedes sans for synthlyder og elektroniske sommerstemninger. Alt var ikke hårmetal og…hva enn du som ikke er oppvokst da tror åttitallet var. Poenget er at den type synthmusikk som barndomskameratene i Amish 82 (født på åttitallet, ikke oppvokst da) fronter, plinger mine nostalgibjeller og gjør det interessant for meg å trykke på play.
Trioens andre album kommer bare ett år etter at deres debut There Is A Solitude Of Space kom ut og i den varmeste uka hittil i år. Det er en timing som både er heldig og passende, for det virker som om de ønsker å bidra til vårt kollektive sommerminne. Der fjorårets album hadde en av årets beste låter i Crocodile og til tider var en ganske oppløftende, om ikke festlig, utgivelse, så er So We Must Meet Apart en noe mer nedstemt sak. Hvis debuten var sommerdagen, så er dette sommerkvelden.
Noen ganger er det litt vanskelig å skjønne hva Amish 82 egentlig vil med prosjektet sitt. Førstelåta Get In føles litt slik de første gangene du hører den. Instrumentallåta har sin bror i låta Get Out som kommer litt senere på plata og begge fungerer mer som stemningssettere enn som låter i seg selv. På en utgivelse som varer i bare 34 minutter kan det oppleves som om en ganske stor del av albumet «brukes bort». Men Amish 82 driver egentlig ikke i singlebransjen slik som mange av forbildene fra tiåret de digger. Her er det helheten som gjelder, og derfor funker trikset når du har latt plata snurre noen ganger og stemningen har fått satt seg. Det er forøvrig forfriskende med ei forholdsvis kort plate og at ideene ikke har blitt skviset til det absolutt siste bare for å strekke ut tida.
Førstesingle Even Stardom med gjesteartist Anana bruker mange rotasjoner før den setter seg skikkelig og er sammenlignet med Crocodile en mye svakere single når det kommer til å være fengende. Samtidig er det ikke en dårlig låt og den vokser seg bare sterkere og sterkere. I likheten med resten av låtene. 4’12 AM er for undertegnede det beste enkeltsporet og den som prøver mest på å skape et refreng som sitter, og gjør det ganske raskt.
Det er mye vellyd og god produksjon på So We Must Meet Apart, det er det ingen tvil om. Det låter veldig riktig, både nostalgisk og tidsriktig. Jeg ville personlig ikke trodd at det var ei plate fra åttitallet, men gjenkjenner følelsen bandet prøver å gjenskape og kan nikke anerkjennende til graden av vellykkethet i det aspektet. Amish 82 sier at de ikke ønsker å fremstå som ironiske og at de har en forkjærlighet for denne type musikk fra tiåret som så mange elsker å hate. Men det er helt klart en distanse her (som begge albumtitlene insinuerer, forøvrig), ikke minst fordi det ikke finnes så mye følelsesmessig dybde i hverken tekst eller vokal. Det er ingen pasjon å snakke om, mer en «javel, jeg får synge jeg da fordi jeg liker så godt det vi har laget og noen må jo gjøre det». Om den glitrende vokalisten Conor Patrick, som bl.a. sang og skrev teksten til nevnte Crocodile i fjor, var med som et permanent medlem ville det ikke skadet prosjektet i det hele tatt, for å si det sånn. Bare for å gi det hele mer engasjement og dybde. Og ja, jeg skjønner at dere liker referanser, men referansebonanzaen i Walkman blir nesten litt komisk.
Når det er sagt, så gjøres det ikke en dårlig jobb noe sted her og det er for undertegnede nesten overraskende hvor mye disse låtene vokser med hver gjennomspilling, tatt i betraktning hvor lunken jeg var etter den første. Så det tyder kanskje likevel på en dybde som ikke er så opplagt med en gang og at jeg bare er veldig opptatt av at alt skal være catchy? Du skal ikke se bort i fra det. Vi kan vel konkludere med at Amish 82 har lagt opp serven til en skikkelig smash når de neste år (?) gir ut sin tredje fullengder, for potensialet er det ingenting i veien med. Hadde vært gøy med en skikkelig sommerhit, det ville kledd disse gutta utmerket. Hvis de vil, da.
