Ex-Fleetwood-er med ny skive

Foto: Tove Andersson

Den lille hvitskjeggede mannen med det brune, milde blikket sto en gang foran tusener av fans, men under et opphold i USA i 1971 følte Jeremy Spencer seg tom og desillusjonert og hoppet av, midt i et gatekryss, lei av kommersialismen. En hardt presset 23-åring som så bandkamerat Peter Green forsvinne inn i en verden av narkotika. Forventningspresset var enormt mens de dalte nedover på listene. Ryktene gikk om at han forsvant inn i en sekt i India.

– Jeg dro ikke til India, ler Spencer, som ble nominert til Handy Awards med Precious Little, reiste til Mumbai med Trond Ytterbø Band i 2006 for å samle inn penger til Blindeforbundet og nylig har deltatt i rockeoperaen Excalibur III med medlemmer av Supertramp, Jethro Tull og Fairport Convention.

I år er Jeremy Spencer (f.1948) ute med Bend in The Road – intet mindre enn en dobbel-LP.

– Navnet kom fra en bump i veien i mitt eget liv, sier Spencer om tittelsporet Bend in the Road, basert på et dikt av Praveen.

– Er du aktiv i The Family?
– Jeg er ikke aktiv ute i felten som en David Livingstone, svarer Spencer, og legger til at over 40 års engasjement i et kristent samfunn har lært ham mye om livet . De grunnleggende trossetningene er fremdeles en betydningsfull del av livet.

– Troen ligger i bunn for alt jeg gjør; musikk, kunst og skriving, sier han.

Tilbake til røttene
Bend in the Road er en hyllest til bluesens røtter, som Elmore James med Cry for Me Baby, The Sun is Shining og Stranger Blues. Homesick, kreditert Elmores fetter, James Williamson, en sang Spencer har hatt lyst til å spille inn i 45 år. Her er det slidegitar, countryblues og jaggu noen Elvis-tendensen, som i I Walked a Mile With Sorrow og Earthquake.

– Elvis, Jeremy?
– Jeg likte ham, men han var ikke favoritten; selv om jeg både da og nå elsker 50-tallets musikk, spesielt rockabilly, doo-wop og country, og utøverne fra den perioden.

Jeremy Spencer sverger på at om det ikke var for Elmore James, ville han aldri spilt slidegitar. Spencer har alliert seg med Detroit-gitaristen Brett Lucas, som får mye ros av Spencer. Spillet på Strange Woman beskriver han som en claptonesque tilnærming. Låta kommer på side 4, altså helt til slutt på albumets kanskje mest melodiøse side, med piano, spilt av Spencer selv.

Fleetwood Mac kalte Jeremy Spencer en av verdens beste slidegitarister. Vokalt har han mye av tonen til de engelske 60-tallsartistene, men girer på noen låter ned i dypere toneleier. Spør man Spencer om hva som ligger ham nærmest, svarer han at den lysere, mer skjøre stemmen, er mest «ham»..

– Du skal spille på Fredrikshavn Bluesfestival og får et gjensyn med nordmennene fra Precious Little-albumet?
– Jeg ser veldig fram til det. Jeg har nesten ikke vært i Danmark de siste 40 årene, bare en liten runde i 2006 da vi spilte Precious Little, og vi snakket ganske mye om å gjøre mer sammen. Den franske gitaristen Mick Ravassat ser også veldig fram til å bli med på turnéen.

Bend in the Road (Propelz 2012):
Brett Lucas: elgitar, akustisk, 12-strenger m.m.
James Simonson: elgitar og bass
Todd Glass; trommer, perkusjon
Molly Hughes: fiolin
Mini Morris og Stefan Koch: cello
Duncan McMillan: trekkspill