Eschatosophia – Bunnsolid konseptalbum

En av fjorårets fineste norske plater ble utgitt lenge etter at musikkredaksjonene hadde laget sine årslister og oppsummert 2012. Dermed risikerer utgivelsen å gli umerkelig under radaren og inn i glemselen. Det bør den absolutt ikke få lov til gjøre.

Bergensgruppen Paynbird debuterte for nærmere 10 år siden med EP-en Veil, og fulgte opp med albumet The Street of Seven Stars i 2005. Siden ble det stille, og medlemmene har presumptivt brukt tiden på andre musikalske prosjekter, som My Misspent Youth.

Nå er de plutselig tilbake med Eschatosophia, som uten nærmere forklaring kalles et konseptalbum i det minimalistiske presseskrivet. Konseptutgivelser kan fort bli baktunge og pompøse, men her er låtene sterke, stemningen engasjerende og helheten troverdig. Det virker som trioen Erik Olaus, Kjersti Olsen og Markus Scholz trives med et annet format enn det tradisjonelle rockealbumet, og at at lekenheten og kreativiteten har fått blomstre fritt.

Etter noen innledende minutter med dyster indiepop åpner Eschatosophia opp og viser sine sanne farger. Tenk harmoniene til Mamas and the Papas møter den klangfulle melankolien til Mazzy Star.
Tenk om Low eller Red House Painters skulle snuble over gamle Lee Hazelwood-skiver på loftet. Andre ganger sendes tankene i retning den mystiske sørstatsgotikken R.E.M. var eksponenter for tidlig på 80-tallet. Innimellom får vi mer introverte, nesten dronende øyeblikk, som igjen avløses av ringende gitarpartier som Roger McGuinn ville nikket anerkjennende til.

Håndverket er bunnsolid. Eschatosophia er et svært gjennomarbeidet album.