Dans til hardcorebriljans

For noen uker siden havnet det en mail i innboksen min fra et kjent navn som jeg ikke klarte å plassere med en gang. Men det falt raskt på plass da jeg forsto at det var fra vokalisten i det som en gang var det ypperlige hardcorebandet Silence The Foe, Anders Voldrønning. Han ba meg sjekke ut det «nye» bandet hans, Shevils og andrealbumet som kommer 15. november. Hadde fått med meg navnet tidligere, men ikke kommet så langt i researchen. Ikke noe spesielt med den bakgrunnshistorien, egentlig. Men da jeg endelig fikk plassert albumet i iTunes-biblioteket og blastet de første tonene ut av anlegget, skjønte jeg raskt at dette kom det til å bli en anmeldelse av. Og en følelse av noe irritasjon over å ikke ha fått med meg bandet tidligere.

For herre min hi-hat som dette groover! Joda, Lost In Tartarus er et album med renskåren hardcore, samtidig som det er flust med krydder, interessante vinklinger og gode ideer. Men undertegnedes første tanke er at det høres ut som om rytmeseksjonen til Helmet anno 1992 på et eller annet tidspunkt startet et hardcoreband og spyttet ut dette albumet som et rent overskuddsprosjekt. For de som ikke helt har fulgt med, så kan jeg opplyse om at det knapt er noe band i den hardere delen av rocken som har groovet mer enn det Helmet gjorde på begynnelsen av nittitallet, med superbe Meantime i front. Vi snakker om så suggerende og harde grooves, at poging ble til kunstdans om man gjorde det til Helmet. Men så feil kan man ta. For her snakker vi altså om en gjeng med norskinger som virkelig har smelt sammen en absolutt gullgruve av ei plate.

Å smelle i gang Lost In Tartarus i bilen burde for eksempel komme med en kraftig advarsel på begynnelsen av albumet. For den intense og aggressivt pumpende energien som bare de fire første låtene, med min personlige favoritt Sorely Fucking Provoked i spissen, presenterer, vil kunne være nok til å provosere fram trafikkfarlige manøvrer som ellers ikke ville vært påtenkt. Alt stemmer her. Fra ekstremt effektive hooks i både riff og rytme, til den sinnsykt fokuserte vokalen til Voldrønning og ikke minst den innihælvetes gode og beinknusende groovinga som rytmeseksjonen til Shevils bedriver gjennom ti låter på tjueni minutter.

Det er en lekende intensitet tilstede som er vanskelig å ikke la seg rive med av og det er lett å se for seg at en konsert med denne gjengen vil være en sann glede å overvære. For de fleste (mediokre) band som utøver hardcore virker det som om det å rase fra seg er like viktig som selve musikken. Ikke så mye med Shevils. Her plukker man det beste fra både metal, jazz, hardrock og sludge, og maner det inn i de suggerende rytmene som blandes med gitarhooks til en, ja, jeg sier det, høyere enhet. La oss nevne det igjen: Stikkordet er «groove». Fra villeste, svarteste helvete. På en god måte.

Det er dritskummelt å slenge toppkarakteren på bordet, men Lost In Tartarus er aldeles seriøst det beste hardcorealbumet jeg har hørt på mange år. Det er friskt, særegent fra første stund, ekstremt velspilt, fokusert, effektivt, energisk og til tider briljant. Og med et nydelig cover. Det er kanskje ikke helt perfekt, det mister litt piffen på slutten, men «perfekt» er det kjedeligste som finnes. Og er det noe Shevils og Lost In Tartarus IKKE er, så er det kjedelig. Det er tidløst.

Bra jobba.