La det svinge!

Shevils + DØDEN
Blæst, Trondheim, 6. desember 2013
Foto: Frode Jørum

Det er en snøsjenerøs desemberkveld i Trondheim og Panoramas utskremte befinner seg på Blæst for å sjekke ut Shevils, bandet som står bak et av årets mest overraskende og beste album. Som en god bonus er supportbandet, DØDEN, en liten gjeng med «veteraner» som bare spiller sin fjerde konsert denne kvelden. Det skal bli en aften med ypperlig hardcore (vi går for den samlebeskrivelsen), det vet man bare på forhånd.

Nå var sannsynlig mange som ellers ville ha kommet denne kvelden i Verkstedhallen for å se Wannskrækk, Brutal Kuk og Lilledugg som spilte samtidig. Men oppmøtet er ikke altfor galt likevel og når DØDEN går på scenen er salen godt befolket. Kvartetten kommer fra Trondheim og består av medlemmer fra bl.a. Desperado, Rats From a Sinking Ship, Disko Violente og The Reilly Express. Her snakker vi om tre mann fra vilt forskjellige hardcoreband og en gitarist fra et scandirockband. Det gir også en pekepinn på at dette er et litt uvanlig band. Det er lett å bare dytte dem inn i «hardcore»-båsen, men lydbildet er ikke akkurat klassisk hardcore. Vi snakker massive greier, med en tyngde og en kompromissløshet som både forvirrer og engasjerer.

Her er to (!) sinnsyke vokalister, barytongitarer, en moog og generelt en holdning til fremføringen og musikken som bare hyler «our way or the highway!». Mørke greier, men med den nødvendige katarsisen som følger med band som lefler inn og ut av hardcoreuniverset – OG med gitarsoloer! Undertegnede har hatt gleden av å se tre av bandets fire konserter siden livedebuten i januar. De låter nå mye mer som et fullstendig band og får heldigvis også god lyd denne gangen. Noe som gir mye til opplevelsen, for det er langt mer som foregår i lydbildet enn man kanskje skulle tro. Det blir fint å få dette ned på et album, forhåpentligvis i den nærmeste fremtid.

Jeg har ikke vært alene om å falle hodestups for Shevils (uttales forøvrig «sjivils»?) album Lost In Tartarus og det er ikke bare fra min hånd at toppkarakteren har blitt utdelt. Den er allerede på mange «årets beste»-lister (hva er det med disse listene som kommer lenge før året er over? Tullball!) og kommer garantert på min. Så du kan godt si at det var med en ekte følelse av forventninger man sto der og ventet på at bandet skulle entre scenen på Blæst.

Vokalist og eldstemann (?) Anders Voldrønning var tidligere spydspissen i et av de beste hardcorebandene Norge har sett, Silence The Foe, og leverte alltid 100 % på scenen. Så også denne kvelden. Der han tidligere stilte mer på lik linje med de andre på scenen autoritetsmessig, er han nå i en egen klasse. Og det betyr ikke at resten av Shevils ikke gjør noe ut av seg. Men Voldrønning er i fullstendig kontroll og det er nesten umulig å se bort, for han krever publikums fulle oppmerksomhet. Både visuelt, men ikke minst vokalt. Det finnes helt sikkert bedre frontfigurer der ute, men sammen med Shevils er han perfekt.

Den totalgroovende og insisterende hardcoren som bandet snyter ut av hvert gjentagende riff og basslinje til det sitter i skallen, får en ekstra oppsving med noen som bryter opp i systemet og leverer ektefølt vokal. Shevils pumper ut nesten latterlig mange hooks, sjangeren tatt i betrakning. Eksempelvis sitter jeg og skriver med bassriffet til Timelines mælende i hodet. Langt bedre enn å ha The Foxklistret fast, for å si det sånn. Når satt du sist og nynnet på et bassriff fra et hardcoreband? Skal jeg tippe så er det statistisk sett ganske lite sannsynlig at du har gjort det i det hele tatt.

Sånn rent konsertmessig så får vi det vi forventet fra Shevils. Det er tight, energisk og hodene gynger i takt gjennom hele lokalet. Det svinger, rett og slett! Og før vi vet ordet av det er det over. Det er en god følelse å kjenne at man skulle ønske man fikk litt mer, i stedet for å gå hjem sliten og lei av å ha blitt bombardert med musikk i timevis. Selv gode ting kan det bli for mye av noen ganger. At Shevils er såpass ferske som band skulle man i hvert fall ikke tro, for dette er en gjeng som går utenpå de fleste som plugger inn instrumentene og går på en scene for å bevise noe. De er en trygg booking, rent kvalitetsmessig, for å si det sånn. Regner med å se dem overalt i 2014 og det er helt fortjent.

Bildeserier:
DØDEN: Flickr/Facebook
Shevils: Flickr/Facebook