Fuzz til folket!

The Cheaters fra Tønsberg følger opp debuten etter sju års funderinger og heftig turnering. Resultatet bør fungere som forskrift, instruks og lov for hvordan melodistyrt rock’n’roll skal høres ut.

Jeg prøver å markere meg som popanmelder her i Panorama. Men det hender jo at røffere ting får slippe gjennom nåløyet, som regel da med melodiøst fortegn. Med The Cheaters sin andre langspiller blir det klart at et ekstremt talentfullt band i garagerocksjangeren har levert årets hittil beste album. De kommer fra et landskap der biffete rock og iørefallende melodier slår seg sammen og går opp i en høyere enhet, å høre på dette gir meg følelsen av ekte lykke og en intens trang til å snu plata og kjøre hele showet i reprise – gang på gang.

Blant glansnumrene på Rites of Spring kan nevnes åpningssporet 20 000 Miles an Hour Girl som setter seg i mellomgulvet som et klassisk karatespark med en smidig melodilinje. Den følges opp av den minst like imponerende Just Before Sunrise som tar oss med til melodihimmelens aller innerste, muligens platens aller sterkeste kort. På Start All Over Again gjør de sitt for variasjonen med en leken åpning som umerkelig går inn i et dvelende midtparti før de sender lytteren inn i forløsningsmodus på akkurat riktig tidspunkt. Det er så presist!

Ifølge lanseringsintervjuer ble Rites of Spring til etter omfattende diskusjoner på veien, samtidig som den ble innspilt og produsert på relativt kort tid. Utviklingen fra årene med turnévirksomhet kan merkes når det gjelder kvaliteten og selvtilliten som ligger til grunn for uttrykket. Den raske innspillingstiden gir seg imidlertid uttrykk i en spretten og spontan produksjon som fremhever alt det beste som bor i denne gjengen.

Dette er en eksploderende fyrverkerifabrikk av en plate, helhetlig tenkt og variert utført og uten et eneste dødpunkt. Noe av æren for dét kan sikkert tilfalle rockestetiker Erlend Mokkelbost som har regjert bak spakene, men knapt noen produsent kan lage gull av gråstein.

The Cheaters står ikke til navnet, de jukser ikke med råvarene og bærer kun fram ren fullblods fuzz til folket. En sommerfestival med rockprofil anno 2014 uten The Cheaters på plakaten er neppe fullkommen.