Med hjertet på utsiden

Nostalgi er et våpen, slik en gammel låtfavoritt av meg sier det så fint (Hei, Crash/The First Cut!). Og det er noe med amerikanske The Hotelier (tidligere The Hotel Year) sitt album Home, Like Noplace Is There som frembringer store doser nostalgi hos undertegnede. Skummelt nok. Her er det nemlig mye som minner om nittitallets emo- og punkscene, noe som gir meg gode vibber. Selv om det nok ikke var tanken å lefle med emo da Christian Holden & Co samlet seg for å spille inn sitt første album med nytt navn. Jeg mistenker nemlig at det er mer tilfeldig enn planlagt. For The Hotelier er ikke et nostalgiband, de tilhører definitivt 2014.

Uansett intensjon, så er møtet med Home, Like Noplace Is There et varmt og inderlig ett. Med låtskrivning og fremføring som bærer hjertet så utenpå skjorta at det er lett å bli forelsket. The Hotelier har så mye på hjertet, så mye å uttrykke og så stor entusiasme for å dele sin blanding av ren rock, punk og, ja, emo, at det til tider nesten brister. På den strålende avslutningslåta Dendron kaster f.eks. Holden seg ut i vokalen sin på en slik måte at det bortimot går gæli. På aldeles praktfullt vis. Det er ingenting med stemmen hans som er «riktig» eller trent, men han treffer de høye notene med menneskelig unøyaktighet og sårbarhet. Det finnes låter her som et melodiøst rockeband kunne gjort straight og fått spilt på radio, men i The Hoteliers drakt sikres ingenting og det pøses ut alt det hjerte og følelser har å komme med.

Umiddelbart låter det bra nok, men etter en stund begynner storheten å komme fram i disse ni låtene. Følelsesutleveringen og dedikasjonen er allerede nevnt, men hvert spor vokser i både melodisk catchiness og inderlighet jo mer du blir kjent med de. De avslører etterhvert sin egen personlighet og variasjonen i uttrykk er stor, fra streit rock med ren vokal til ganske så harde hardcoreaktige låter med skrikevokal. Men alltid med klare melodiøse hooks.

Tekstenes kvaliteter siger etterhvert også inn og tilbyr historier som virker personlige og inderlige. «I called in sick from your funeral / The sight of your body made me feel uncomfortable / I couldn’t recognize your shell.» er nakent som bare juling i Your Deep Rest og viser hvordan The Hotelier legger det meste på fjøla. Stor poesi? Kanskje ikke. Generelt er det kanskje ikke så mye lyrisk og musikalsk finesse å finne. Men på en annen side er resultatet nakent og ærlig, med en helsikes masse innsats og en følelse av at absolutt ingenting holdes tilbake. Hvor ofte har du mulighet til å høre på et album som har slike ting som sentrale fokuspunkt? Det er mange med noe å lære av Home, Like Noplace Is There, spør du meg.

Det er deilig å høre The Hotelier peke, ikke spesielt subtilt, tilbake til nittitallets særegne melodialternativitet og følelsesregister, samtidig som de har oppdatert det til vår tids sjangerblandingsglede. Koblet med et strålende talent for personlig låtskriving og en sans for å gi karakter til sangene sine gjør Home, Like Noplace Is There til en av vinterens beste utgivelser. Det bør føre bandet opp på listene til flere enn nittitallsnostalgikere som meg. Albumet er plassert på toppkarakteren og jeg er totalforelsket. Det føles umulig å bli lei disse låtene. Men det er trolig mulig å toppe det. Tror jeg…    

Se The Hotelier live fra et ungdomssenter i Fresno, februar 2014: