Akustisk pop i eliteklassen
Tenk deg Cambridge om våren med sine rustikke bygninger, velfriserte plener og kanaler. Folkpopen til bysbarna i Model Village kan godt være soundtracket til en rusletur i slike omgivelser.
På min arbeidsplass (for ordens skyld: det er ikke Panorama som sørger for mitt livsopphold) så har vi to velferdstiltak som skal gjøre oss til bedre og mer produktive arbeidere. Det ene er yoga, og det er bare ikke aktuelt for min del. Det andre er «å gå tur» en gang i uken. Der har du meg. Et avbrekk fra publikum og kontorlandskap som gjør godt både psykisk og fysisk. Det er gjerne på disse turene jeg virkelig oppdager hva jeg liker, jeg elsker denne måten å oppleve musikk på, og ingenting er bedre enn når alt sammen bare klaffer.
Det ligger i kortene at Cambridge-bandet Model Village led en slik skjebne her om dagen, plutselig satt det hele liksom så inderlig perfekt i øret. Selve kjennetegnet på god popmusikk er jo når melodisk eufori gjør at man nesten letter over grusen over sanger man føler man har gått å nilyttet til hele livet. Det er altså ikke egentlig noe spesielt ved denne musikken, den er ganske enkel, lett å like og oppmuntrende i sin natur.
En slags folky indiepop med janglende gitarer og duvende melodier, duftende av blomster og bier uten store bekymringer. Elementært, men likevel, så riktig! Med tre sangere som bytter på jobben og harmonerer med hverandre blir det vokale viktig her – og den biten er kanskje det som fungerer aller best her. Det låter oppstemt på de fleste sangene, men det blir aldri infantilt, og det er nesten bare på den avsluttende No Personal Touch at de senker tempoet helt ned. Akkurat da minner de mest om deppebandet Sophia, om noen fortsatt husker dem.
Uansett en lekker avslutning på det som definitivt er et av mine album for året så langt.
