Norsk gammelråkk

På brei østkanddialekt og en vital blåserekke tar Norsk Råkk underdoggens parti. Sympatisk på mange måter, men over seksten spor holder det ikke helt.

Enkelte band makter å gjenspeile nåtiden, kanskje til og med formidle noe som lukter framtid på en god dag. Norsk Råkk griper derimot resolutt mot fordums dager. Deres største helter finner man blant klassiske skaorkestre og tidlig norsk pønk, med noen hint til viktige norske nyveivband som Raga Rockers og The Aller Værste. Det betyr ikke at det ikke er plass til dem eller at musikken deres ikke har verdi – tvert imot, det bør alltid være rom for dem som bevisst ønsker å gjenopplive gammel stil med stil. Men klarer denne kvintetten det?

Vel, ikke helt. Men blant de bedre låtene på denne oppfølgeren til 2012-debuten finner vi Banan på pizza, en eksplosiv og humoristisk nidvise om moderne matsnobberi. Den setter også tonen for hvor de befinner seg hen i det smakskulturelle landskapet, her slås det grundig fast at spradebasser aldri kan bli gode venner av Norsk Råkk. Nevnes må også den fengende ska-perlen Uten overkropp som feier det meste i sjangeren til side med et heftig blåserspor.

Resten av platens seksten korte låter omhandler tematikk som pengemangel, Fantomet og øldrikking. Eller noe sånt, tekster blir til en viss grad staffasje i slike sammenhenger. Bare noen få sanger peker mot noe bevisst sofistikert musikalsk og tekstlig, den Johndoe-aktige singelen Due, som utmerker seg som platens desidert beste spor, samt den åndelig influerte Tibet.

Ideene utover det oppleves som mer eller mindre heldige reproduksjoner av klassikere fra oldtiden i norsk undergrunnsrock.  Det ungdommelige naver-på-fylla-imaget akkompagnert av ska og pønkrock virker ekte og befriende uhipt, men det er altså ikke spesielt bemerkelsesverdig på plate. Et ekstra lite pluss for glimrende platetittel.