Bekmørk Surprise!

Solstafir + John Dee

John Dee, Oslo, 1.mai

 

Noe av det mest morsomme ved å stikke på konsert, er å bli overrasket av supportbandet. Ofte blir kveldens første band stemoderlig behandlet av publikum uavhengig om de har fortjent det eller ei, mens de andre ganger knapt nok høres over sluddersamtalene i salen. Dog finner man også de konsertene som gir publikum hakeslepp; selv husker jeg at Screaming Trees tangerte Alice In Chains på Sentrum Scene i 92, mens andre kanskje husker Tool gå på scenen som support for Rage Against The Machine samme år.

Jeg var ikke særlig kjent med Solstafir før denne kvelden – har bare hørt litt av deres album Svartar Sandir og sett dem en gang på Roadburnfestivalen for noen år siden – men Yuma Sun hadde jeg knapt hørt noe om. Da jeg ankom John Dee ble jeg litt overrasket over at scenen ble dekorert av et stort trekors, ståbasser og banjoer. Jeg ble ganske interessert i å se hva dette kunne innebære og jeg ble definitivt ikke skuffet. Et lite, men raskt hengivent publikum ble raskt varme for dette orkesteret.

Yuma Sun spilte låter som lå midt mellom dommedagscountry og anarkirock. Dette var et band jeg mener låner like deler av de moderne låtkatalogene til Sixteen Horsepower og Pere Ubu, som av musikken av Dock Boggs og Charley Patton på tjuetallet. Det hele begynte med en kassegitar, en sår stemme og rødt scenelys før hele bandet deatt ut på scenen og tråkket i gang med et elektrisk driv og manisk dommedagspoesi. Jaran Hereid har et overbevisende uttrykk og er en lidenskapelig frontmann som like gjerne tok med seg mikrofonen ut i i salen for å preke for publikum, som å slå til med kassegitarer, banjo, fele og trommer. Det samme trøkket leveres av den alvorlige ståbassen til Simon Kjelsvik og det taktfaste og buldrende trommespillet til Andreas Dyraas. Det er nemlig sjelden gitarister blir stilt i bakre rekke, men dog for ei rekke Espen Lund og Bjørn Ognøy er!

Det er nemlig sjelden jeg får minner av et ungt og sultent Kaizers Orchestra når jeg ser et ungt, norsk band på scenen. Det fikk jeg av disse fem vestlendingene med sine mørke historier, ofte nydelig kaotiske pønkrock og flotte låter. I det Hereid bytter plass med Dyraas bak trommesettet i den heseblesende finalen, tar Dyraas førersetet og banker løs på cymbalen som han deretter kaster i bakken. Klassisk Kaizers..eh, Yuma Sun.

Men på tross av overraskelsen til Yuma Sun var det likevel liten tvil om hvem som fortjente øverste plass på tronen; islendingene kunne sikre det med sin overlegne rutine og sin erfaring fra år med turneer . Solstafir seiler dessuten også på suksessen av Svartir Sandar som, selv om den ble utgitt for flere år siden, er en fin miks av postrock og svartmalt black metal. Dette lydlandskapet tok de raskt videre i dette settet og ga et tydelig hengivent publikum det de ønsket seg – dette låt både episk og intimt på en og samme tid.

Riktig nok var lyden litt lav i begynnelsen av konserten – litt snodig siden lyden var tilnærmet perfekt under Yuma Sun – men når de fikk kjørt opp løypene sine, fikk Solstafir raskt teften på hva som skulle til. Låter som Fjara og Ljos I Stormi er sterke prestasjoner og gjør seg godt på scenen. Adalbjørn er en solid frontmann som tidvis leiker seg me mellompreiket, har en trygg rockstemme og spiller gitar like godt som noen. De tre rundt ham ser ut til å være like trygge og denne følelsen av å kjenne seg sikker gjør at bandet dro gjennom et sett preget av rutine, men som på ingen måte var kjedelig.

De returnerte til scene med to låter; den ene ble dedikert til alle de pene jentene i salen, mens den andre – Goddess Of The Ages – ble en bursdagshilsen til ei venninne av bandet. I det de ga seg – etter litt mer enn en time – var det som helter for de hundre i salen.