Retrorama: Up and at ’em!

Tidvis dukker det opp glemte perler fra musikkhistorien som like gjerne kunne vært utgitt i dag; tidløse låter fra fortiden. Nick Drake, Bill Fay og Gene Clark er bare noen av eksemplene på at historiens diskografier skjuler perler av nær uante kvaliteter. Derfor er det artig å stifte bekjentskap med dette bandet som har kretset rundt i sidesynet mitt i en årrekke, men som jeg aldri har grepet tak i. Det skulle jeg ikke angre på da debutalbumet til Captain Beyond er en usedvanlig heftig mikstur av hardrock og progrock som virkelig har tålt tidens tann.

Supergrupper blir sjelden så kjent som gruppene de er et resultat av; ytterst få får en diskografi som står solid på egne bein. Captain Beyond startet som et band med medlemmer fra Deep Purple, Iron Butterfly og bandet til Johnny Winter. De skulle dessverre aldri nå helt opp og frem i rockens stratosfære, men med sitt debutalbum leverte de i det minste et lite mesterverk. Captain Beyond ble meislet sammen av det hektisk briljante trommespillet til Bobby Caldwell, strengene til Iron Butterflys Larry «Rhino» Reinhardt og Lee Dorman og ikke minst stemmeprakten til Deep Purples første sanger Rod Evans.

Selv har jeg knapt hørt verken Johnny Winter eller Iron Butterfly, men jeg har et lidenskapelig forhold til Deep Purple. Jeg tilhører de av bandets tilhengere som sverger til albumene bandet ga ut med vokalistene Ian Gillan og deretter David Coverdale på syttitallet. Deep Purples output på sekstitallet har jeg ofte avskrevet som godt, men likefullt uinteressant, håndverk. Rod Evans og Nick Simper, bandets bassist i samme periode, har jeg aldri hatt noe forhold til. Derfor må jeg bøye nakken og hviske «i’m not worthy» for det Rod Evans presterer på debuten til Captain Beyond. Dette er intet mindre enn fabelaktig og selv om han ikke er i nærheten av å tangere Ian Gillan på samme tid, er Rod Evans her helt på høyde med likesinnede som Ozzy Osbourne, Glenn Hughes og Steven Tyler.

Den graden av reinspikka kvalitet som flommer fra Rod Evans, flommer like sterkt fra hans medsammensvorne. Den tidvis hektiske, men alltid følelsesladde stilen til Bobby Caldwell passer bandet som hånd i hanske. På en mesterlig måte klarer han å følge opp bandets lidenskap for progressiv rock med lekne detaljer og oppfinnsomhet, samtidig som han er stødigheten selv når de legger frem et enkelt, men fengende, driv. Dette bunnsolide fundamentet blir dermed en løs og ledig lekeplass for gitarist Reinhardt og bassist Dorman som da hadde spilt sammen ett par år i Iron Butterfly og visste hvor de hadde hverandre. Senere skulle de igjen finne sammen i flere av Iron Butterflys line-ups, så dette var nok to gamle kjente som raskt fant tonen.

Albumet åpner med «Dancing Madly Backwards (On A Sea Of Air)» og setter tonen med et humørfylt rocka lydbilde; dette sporet lar Reinhardt løpe fritt og kaste sine gitarlinjer der han føler for det. Men, i all sin prakt er det likefullt et hardrockspor vi låner øre til. Tror vi.

I det låta nærmer seg sin ende kaster bandet oss ut i en liten lydlek som låner mye av nysgjerrigheten og oppfinnsomheten av progrocken. Denne spiralen får knapt tone ut før et riff er i gang igjen, men denne gangen er vi ført over i det lysere sporet «Armworth». Denne låta, om en søken etter det ukjente, føles først ut som en lettspilt hardrocklåt, men etter et drømmeparti ikke ulikt noe britiske Stone Roses kunne laget nær tyve år senere, sklir låta over i «Myopic Void» som ender opp i tekstmantraet «Dancing madly backwards / Dancing on a sea of air». WTF – vi er tilbake på førstesporet!!

Med ett blir man som lytter klar over at Captain Beyond ikke har utgitt en samling enkeltstående låter, men snarere et fullstemt og unisont konsept. Låtene glir inn, og ut, av hverandre og det føles like tilbakelent som det beste Grateful Dead dro frem fra scenekanten på samme tid. Dette beviser de flere ganger, men hør bare på hvor mange riff og ideer som strømmer ut av låter som «Mesmerization Eclipse» og «Raging River Of Fear». Dette er progressiv rock av den gode sorten; her finnes lite prentensiøs onani. I stedet lar bandet sin musikk være en fusjon av progrockens idérikdom og hardrockens kontante fokus.

Etter den døsige introen «Thousand Days Of Yesterdays» på starten av side B, ryker bandet rett inn i hardrocken i «Frozen Over» og man innser at dette ville låte like tidløst og aktuelt  som svenske Graveyard eller tyske Kadavar gjør på en scene i dag. Introens mantra, «A thousand days till ladies sleigh / I just can’t wait a thousand day», finner man her igjen i større grad enn temaet i suiten på side A. På denne suitens tredjespor, «Thousand Days Of Yesterdays», finner man også ut at Reinhardt hadde den samme gitargleden i leken sin som Duane dro frem på skivene til Allman Brothers Band og som Snah gjerne gjør bruk av i Motorpsycho.

Plata avsluttes med en tredje suite; med et tema om tap av følelser bekrefter de at de med dette albumet leverte et rendyrket mesterverk. Partier med spoken word og harmonivokal mikses med drømmegitarer og tidvis beinhard hardrock. Dette fører smaksløkene like raskt i retning MC5 som av Pink Floyd. Pokker – tidvis låter de også som noe Santana kunne kokt opp fra sitt mest lekne hjørne. Dette er intet mindre enn en rendyrket klassiker fra syttitallet – en glemt perle – og aldri har følgende utrop føltes mer korrekt enn nettopp nå: Løp og kjøp!!