Motorpsycho: fra Rockefeller Music Hall i Oslo til Energimølla på Kongsberg.

Jeg har sett Motorpsycho mer enn femti ganger på scenen; på jazzfestivaler, som countryband, på høgskoler og museer, i Halden og i Köln. Det har aldri vært noen tvil om to ting: 1) dette trønderske bandet er som regel et mektig og magisk skue, og 2) Jeg får aldri nok. Det førte til at jeg selvsagt tok turen til Rocekfeller Music Hall i Oslo en fredag kveld i mars for å se de i samspill med svenske Reine Fiske. Det skulle jeg ikke angre på da de i stadig større grad fremstår som den mastodonten vi ble kjent med på midten av nittitallet, men som jeg følte jeg gikk litt glipp av når vi bikket over til et nytt tusenår.

Hvorfor? Jeg er ikke sikker. Let Them Eat Cake og It’s A Love Cult ga meg ingen tenning, men derimot var Phanerothyme en deilig og drømmende harmoniperle. Så mistet også bandet futten og gikk i hvilemodus med jazzskiva med hornrekka til Jaga Jazzist og oppfølgeren til The International Tussler Society. Når de kom tilbake – uten Gebhardt – men med blanke ark og et svart høl, følte jeg de hadde tatt et annet veivalg enn meg selv som da var på god fart rett ut i støybølger og frijazz.

Jeg følte meg trist.

Men, så møtte Snah og Bent en ung trommis ved navn Kenneth Kapstad. På den første konserten på Rockefeller etter at han hadde blitt med i bandet, var jeg mistenksom, «hvem kan erstatte Gebhard? Dette blir ikke det samme!», men Kenneth slo raskt vekk de mistankene og gjorde de om til rendyrket we’re not worthy og ramsalt bromance. Jeg klarte nesten ikke ta blikket vekk fra han under hele konserten og med flir og nesten uovertruffent spill hjalp han Motorpsycho tilbake dit de hører hjemme – på toppen av næringskjeden i norsk rock.

Skivene som fulgte har fått Motorpsycho stadig nærmere hjerterota mi igjen. Det begynte med den episke Little Lucid Moments, sjarmen til vinylpilla Child Of The Future, rocken til Heavy Metal Fruit og den overdådige pompøsiteten til The Death Defying Unicorn før det i fjor endte opp med en av bandets beste skiver – Still Life With Eggplant – etter smått perfekte Trust Us. Da er det en glede å bekrefte at fjorårets nybrottsarbeid og vennskap med Reine Fiske har resultert i et album som endelig låter 110% klassisk Motorpsycho. Her finner man de gode popharmoniene fra Phanerothyme, syttitallsdriver fra Trust Us og det episke fra de siste års eksperimenteringer.

Så – leverte de varene denne kvelden? Ja, det gjorde de til de grader. Etter konserten var jeg nesten litt utmattet av yr glede etter å ha blitt overkjørt av et godstog fra Trøndelag. Nå er det jo sånn at enhver spilleliste fra Motorpsycho alltid vil mangle «den favoritten» akkurat du vil høre, men jeg har etter hvert forstått at det heller er låtlistas helhet som er viktig – samt at Motorpsycho i ’14 sitter på en låtkatalog det er ytterst få forunt å være i besittelse av. En ting er i hvert fall sikkert – man blir alltid litt overrasket på konsertene deres og på denne kvelden fikk vi to virkelige nyvinninger: et helakustisk sett først i settet og en gjennomkjøring av alle Hell’s sju deler. Settlista var:

Trixene
Blueberry daydream
Coventry boy
Stay young
Big surprise
Now it’s time to skate
Feel
The one that went away
—
Kvæstor
On a plate
The promise
Hey jane
Hyena
Barleycorn
Plan # 1
Hell 1-7
—
Kill some day
Starmelt/lovelight
Wearing yr smell
Entropy

Jeg tror nok de fleste til stede på Rockefeller denne kvelden måtte si seg fornøyd med denne settlista; halvparten av låtene var plukket fra nittitallsdiskografien til bandet, mens dette tusenåret ble representert av den andre halvdelen. Disse låtene var igjen godt plukket fra bandets nye album Behind The Sun.

Kveldens beste låter for meg personlig? Vel, det var nok en nydelig The Promise, industrielle Plan #1 og monumentale Hell. Men, jeg fikk ikke nok. Neste kveld skulle de spille på den lille Energimølla på Kongsberg og derfor – ett døgn etter de gikk på scenen i en av tigerstadens storstuer – var det artig å se dem i en intim atmosfære ved bredden av Numedalslågen. Jeg var litt usikker på hvordan dette skulle gå når jeg ankom da det knapt var folk i lokalet, men i det bandet gikk på scenen var det kommet godt med folk og stemningen kom raskt i det de kjørte i gang – også denne gangen med et akustisk sett. Som jeg har skrevet tidligere er jo overraskelsesmomentet i bandets settlister alltid en av de artige aspektene ved å se de gang etter gang i levende live. Denne gangen så settlista slik ut:

Trixeene
Coventry Boy
Stay Young
Come On In
Big Surprise
Now It’s Time To Skate
Waiting For The One
—
Cloudwalker
Starmelt/Lovelight
Wearing Yr Smell
The Magic & The Wonder
Hell
Ghost
Hey Jane
No Evil
On A Plate
Kill Some Day
Plan #1
—
All Is Loneliness
Entropy

Av denne ser vi at bandet har fått testet ut hele Behind The Sun i løpet av turneens første to kvelder. Vi ser også at de har tiltro til Entropy som en set closer, men det er jeg vel noe uenig i denne kvelden. All Is Loneliness var definitivt en av høydepunktene og var nesten utenomjordisk nydelig og passet perfekt inn i et sett som også inneholdt reint ut perfekte Hell (denne låta blir nok et mektig skue utover i turneen) og ikke minst Plan #1 som er en av de låtene som først fikk meg hektet på Motorpsycho når jeg oppdaget dem i ’94.