Rockens dronning!

Man kan parafrasere Funkadelic når man hører Hedvig Mollestad Trio – «Who says a jazz band can’t play rock music». Fra den spennende debuten Shoot! , gjennom hele oppfølgeren All of Them Witches og til siste rille på trekløverets nyeste album Enfant Terrible, er de nysgjerrig grenseløse og breddfulle av av kontante riff. Denne kombinasjonen er spennende i et område av rockens underskog der det er i ferd med å bli godt befolket av likesinnede; se bare på ledestjerner som amerikanske Earthless og danske Causa Sui. Vi står på randen av en flodbølge med instrumentalrock, drivende melodier og særpreg. Fremdeles er det godt om plass til å finne sitt eget uttrykk, men det krever i stadig større grad sin mann – i postrocken ser man stadig flere kopister dukke opp.

Da er det godt å høre at gitaristen Hedvig Mollestad og hennes kumpaner – bassist Ellen Brekken og Ivar Loe Bjørnstad på trommer – stadig finner nye veier inn i denne rockjungelen og kapper seg stadig større biter land i dette ukjente territoriet. På låta «Arigato, Bitch» finner man i samme riffrekka røde tråder til nordisk jazz og syttitallets doom rock. Denne brytes av bass/trommer som legger opp en sløy videreføring med abstrakt lydlek fra Mollestad. Man skulle tro dette ikke henger sammen, men bandet får det ikke bare til å henge sammen, men de får det også til å låte uanstrengt. Tredjesporet «Liquid Bridges» er så lett og lekent at stiften på platespilleren treffer vinylrillene; Bjørnstad legger trommespillet som deres forankring, mens Brekken leiker bassen rundt ham. På toppen av det hele flyr Mollestad i store, jublende sirkler ikke ulikt noe jazzgitaristene til Miles Davis gjorde i hans glansdager i begynnelsen på syttitallet.

Det er så nydelig å høre på – melodiene lar seg aldri drasse ned av pompøse arrangementer og dyre dresser. I stedet legger bandet frem sine enkle, nakne melodier frem for lytteren uten all denne unødvendige staffasjen. Resultatet er at lytteren sitter igjen med et album som kryper helt inn til hjerterota og blir der; sjarmert og forført sitter lytteren igjen med et smil på leppene.

Omslaget er rendyrket og noe av det beste arbeidet til Kim Hiortøy for etiketten Rune Grammofon for tiden; alle skivene til bandet har hatt Mollestad på omslaget; alene i ulike positurer. Shoot! viste oss den nakne sannhet; tatt i et øyeblikks dype tanker, mens All Of Them Witches skjulte henne bak karnevalets fjærpryd. På Enfant Terrible er hun tilbake poserende for kameraet, men denne gangen skjuler det bildet en dualitet som ikke kun er svart/hvitt, men snarere et menneskelig mørke. Den unge kvinnens hemmeligheter ligger akkurat utenfor vår rekkevidde og vi finner nok ikke frem til dette før vi tar et dypdykk ned i det bekmørke havet de spiller frem for oss på dette albumet.

Med sitt tredje album har Hedvig Mollestad Trio definitivt funnet sin egen leirplass i rocken. På avslutningslåta «Pity The Children» låter det stygt, sårt, mørkt og stillfarent med få sekunders mellomrom og uten at man merker bandet endre gir eller at man bryr seg nevneverdig om man hører på jazz, hardrock eller fri lyd. I stedet lener man seg tilbake og lar Hedvig Mollestad Trio vise hva nysgjerrig frihet er.