Romantisk-sørgmodig kammerpop

God låtskriving er viktigere enn fantastisk produksjon, originalitet og oppfinnsomme akkordprogresjoner. På debutplaten sin utøver More Yellow Birds en skamløs hommage til Radiohead, men tar samtidig med seg akkurat nok av sitt eget til at det aldri blir parodisk.

Etter litt snusing fant jeg ut at det bak navnet More Yellow Birds skjuler seg kun én person, François Brousseau, «French musician based in Lyon, France». Med andre ord en fyr bosatt i Frankrikes nest største byområde, også hjem til mitt yndlingslag i fransk fotball. Sånn, da vet du litt mer om både Lyon og meg, og det du trenger å vite om More Yellow Birds i denne omgang.

Atmosfæren på denne egenproduserte plata er primært sober og gitarbasert, med snill instrumentering i form av mye vakker klang og fingerspill samt snille effekter i form av klokkespill og tilknappet bakgrunnssynth. Det hender at tempo og uttrykk røffes til en smule, men de forlater sjelden pop som uttrykksform. Det som får en til å stoppe opp er kvaliteten på låtene, som gjør gjenhør med plata til en velkommen øvelse. Det er få som stikker veldig ut, men hele plata er faktisk svært godt produsert og skrevet og fungerer utmerket i samling. En godt komponert plate rett og slett.

Enkelte artister gjør det umulig for en stakkars anmelder å ikke nevne opplagte referanser. Selv om Brousseau bare unntaksvis kopierer sine helter direkte, så spøker gammel Radiohead i bakgrunnen her. Kanskje spesielt på No Return, som vakker som den er høres ut som en cover fra No Computer. Men jeg bærer gjerne over med en mild form for Thom Yorke-kompleks og miljøvennlig resirkulering av gamle poplåter, selv om det innimellom tipper over og blir for mye. Dette er tross alt en debutplate, og er for en stor del stappet med ting som fungerer, om ikke annet som en hommáge til tiden da Radiohead produserte musikk jeg faktisk brydde meg om.

Kort oppsummert: pent produsert og behagelig romantisk-sørgmodig kammerpop med gitaren i sentrum og låter av til dels utmerket beskaffenhet.