Overskudd fra bandbussen

Spindelvevpop: adjektiv blant annet brukt om en del musikk publisert av plateselskapet 4AD. Kjennetegnes av mørk og tander populærmusikk med kvinnelig vokal, bygget på eksperimentelle og motstandsdyktige materialer som klistrer lytteren fast til musikken. Eksempel på artist: Ramona Lisa.

Det er ikke bare lett å bli klok på Caroline Polachek. I det ene øyeblikket er hun der som typisk elegant indieartist med høyprofilert iPod-reklame under beltet – i det neste med en solodebut under pseudonym bestående av sær og eksperimentell popmusikk forankret i den mørkere delen av åttitallet. Nå skal jeg ikke overdrive hvor stor forskjell det er på dette og hennes moderprosjekt Chairlift, et band jeg sant og si bare kjenner overfladisk. Men selv om det er noen likheter her, så er dette tross alt noe annet – alvorligere og romsligere.

Platen påkaller erindringer fra gamle 4AD-helter i Cocteau Twins, Dead Can Dance og – kanskje særlig – programorkesteret This Mortal Coil. Åpningen, tittellåten Arcadia, framstår for eksempel som en salmeaktig og pastoral hymne til et fjernt og kanskje til og med utenomjordisk landskap eller tilstand. Musikken har et speidende, drømmende uttrykk med én fot i synthpopen og en annen i et mer eksperimentelt saksfelt. Mørkt kanskje, men slettes ikke depressivt.

Vokalsporet, spilt rett inn i datamaskinen på turné, står sentralt her. Det er ofte lekent produsert, med små detaljer spredt over flere spor der egenkoring, filtre og andre vokale krydderelementer spiller inn. Ting som hinter om at dette først og fremst er et studioprosjekt basert på kunstnerisk overskudd, ikke noe som nødvendigvis vil egne seg godt fremført live, i alle fall ikke i sin helhet.

Synthene og samplinger utgjør draperiet som den lengtende stemmen til Polachek er bygget opp rundt. Noe av låtmaterialet her er rene blinkskudd, som Gateway Ride, som høres ut som et ekko fra en åttitallshit og den hjerteskjærende Dominic, med koringer som får meg til å tenke på spøkelser av Beach Boys-medlemmer.

Arcadia er skrevet og spilt inn på en laptop, presumptivt som tidsfordriv på turné, uten at dette er noe som forringer musikken på noen som helst måte. Som Ramona Lisa ønsker Polachek oss velkommen inn i en verden av svermende fabuleringer, melodier som truer med å styrte sammen hvert øyeblikk samt rene stemningsskapende synthlandskap. Sistnevnte som verken trekker platen opp eller ned rent kvalitetsmessig.

Ramona Lisa tar dét som i utgangspunktet er svært gode melodier og gir dem klangfarger og detaljer som hever låtene, noe som også gjør dem mindre kommersielt attraktive for et større publikum. Desto mer grunn til å rope høyt om denne platens fortreffelighet – er du predisponert vil du neppe angre.