Avhengighetsdannende og bittersøt nerdebrillepop

Finstemt popmusikk kan det aldri bli for mye av,  spesielt ikke på denne årstiden. Vi hyller en norsk utgivelse som fortjener mer oppmerksomhet enn den fikk da den kom i februar.

A Thousand Half-Truths kan ved første øyekast bli tatt for å være en debutplate, men den kommer ikke fra et band uten erfaring. Etter to fine, men ikke helt overbevisende forsøk under navnet My Little Pony (a.k.a. mylittlepony) slapp de sin første langspiller under navnet Making Marks tidligere i år. I følge bandet selv endret de signatur etter at de ble et medlem ekstra, men Making Marks er uansett et bedre navn – og musikken og låtskrivingen har i alle fall aldri vært bedre enn nå.

Kvartettens energiske indiepop peker ut et band som har modnet, der Belle And Sebastian kan stå som en generell referanse. Låtene går ikke mange omveier, det er ganske så rett-på-sak janglepop uten for mange dikkedarer.

Ola Innsets vokal står trygt plassert i sentrum for de fleste av dem, som regel kledelig flankert av Nina Bø. I denne sjangeren er kombinasjonen mannlig og kvinnelig vokalist både uimotståelig og virkningsfull, ja nesten obligatorisk for et optimalt resultat. Jeg vil spesielt fremheve nettopp den fine atmosfæren som oppstår mellom de to vokalistene og som gir låtene et klart løft. For eksempel på den fine Uten En Tråd, for øvrig platens eneste norskspråklige innslag.

Ellers er det flust av nydelige sanger her, godt balansert mellom uptempo og mer vemodige innslag der ingen spor er direkte svake. A Thousand Half-Truths fremstår et knapt halvår etter utgivelsen som både innbydende, holdbar og ikke så rent lite avhengighetsdannende på sikt.

Dessverre ser jeg i skrivende stund ikke en eneste festivalbooking på hjemmesiden deres. Det kan jo bero på så mangt, men det viser kanskje at tiden nå er overmoden for en rendyrket norsk popfestival? Da forslår vi i all ydmykhet Making Marks på toppen av plakkisen.