Husker du sukkeret?
Hüsker Dü var det myteomspunne bandet jeg fanget opp på eteren i mine første radiotimer i tenårene og Sugars album Copper Blue vil alltid ha en prydplass i min platesamling. Likevel er det under eget navn Bob Mould har utgitt sine skiver de siste tiårene og han har nå et titalls utgivelser bak seg. Beauty & Ruin dykker djupt ned i det som har skjedd i Moulds verden siden vi sist hørte fra han, bl.a. er bortgangen av hans far i slutten av ’12 et viktig tema og vi får et innblikk i hvordan han har taklet det og hvordan det har påvirket hans hverdag.
Umiddelbart får jeg en varm følelse av gjensynsglede når gitaren danner et klede av fuzz rundt den gode stemmen hans. «Low Season» er en perfekt smyger av ei rockelåt som hadde passet like godt i diskografien til dagens Neil Young som den gjør hos Bob Mould. Til å være en smygende rocker er låta overraskende tung og nesten psykedelisk, men på andresporet «Little Glass Pill» er vi tilbake i kjent farvann med hans up-tempo, men likevel sørgmodige, støypop. Det er noe ufattelig tidløst over musikken til Mould, men samtidig griper den om studenthjertet mitt med begge hender og teleporterer meg tilbake til det glade nittitall; et tiår som startet med blanke ark og fargestifter til. Nirvana utslettet åttitallets plastsmak og erstattet den med elektriske gitarer og ektefølt lidenskap – over natta var alt lov og undergrunnsrocken jublet.
Bob Mould skapte noe unikt i dette frilandskapet; en sårt trengt miks av knitringen fra elektriske gitarer uten dressur og nærmest himmelsk nydelige popmelodier. I årene som fulgte fikk vi høre flere som benyttet seg av denne malen med større kommersielt hell (Weezer, Foo Fighters, etc), men uten å tangere Mould i hans beste øyeblikk. Hva er det han innehar som gjør musikkens hans gjennom tre tiår såpass uangripelig? Jeg er ikke sikker, bortsett fra at jeg føler jeg kan se rakt inn i essensen av rockmusikken når jeg hører hans beste låter – også på dette albumet. Gitarveggene hans er finsnekret fra Nirvanas kaos og My Bloody Valentines maleriske linjer, mens stemmen hans bærer djupet til R.E.Ms Michael Stipe samtidig som den renner av pønkens livskraft.
Låtene sklir i hverandre og blir en del av en salvende fuzzvegg, og i denne tidvis massive veggen aner vi både glede og alvor. Allerede ved første gjennomhøring av skiva etter midnatt en helg i juni, bølger gåsehuden over kroppen min i det «Little Glass Pill» freser ut av høyttalerne. Minutter senere slås jeg langt ned i sofaen av en knockout; «War». Jeg er overmannet, beseiret og tilintetgjort – og jeg elsker det. Fra det sekund er jeg ikke i tvil – mannen har skutt blink nok en gang!
Bob Mould har alltid vært begeistret for trioen som bandformat; det så man ikke bare i Hüsker Dü og Sugar, men det er en konstellasjon som har fulgt han helt frem til dette albumet. Hans medspillere denne gangen er – som ved forrige korsvei Silver Age – bassist Jason Narducy og trommeslager Jon Wurster og de har mye av æren for at Beauty & Ruin har blitt det mesterverket det er. Deres kontante spill gir Mould den frihet han ønsker til å lage smektende melodier og mange føler nok han ikke har hatt et bedre band siden Sugar tok kvelden for snart tyve år siden.
I disse dager der streaming gir oss tilgang til allverdens musikk, er det fare for at vi kan bli både blasert og likegyldige til hva god musikk faktisk kan gi oss. Beauty & Ruin har gitt meg go’foten tilbake; i skrivende stund er jeg på fjerde gjennomhøring av albumet – back to back – og jeg er ikke i nærheten av å være lei av albumet. Låtene har djupet til den mørke rocken, samt de fengende krokene som gjør den beste popmusikken så altoppslukende.
Det er kanskje en klisjé å skrive dette, men jeg er hellig overbevist om at dette er ett av årets beste album og en skive som vil stå som en milepæl i Bob Mould diskografi – og det sier ikke rent lite!
