Lytt, lær og les om britenes beste band

Ett band jeg definerer som startskuddet for min musikklidenskap er det britiske bandet Deep Purple. Etter å ha blitt introdusert for britisk hardrock av mattematikklæreren min på slutten av 8.klasse, så jeg meg aldri tilbake. Etter å blitt blåst over ende av låter som «Smoke On The Water», «Black Night» og «Burn», ble åttitallets pop for kjedelig og min fremtid som hardrocker var sikret.

Det er to grunner til at jeg velger å gå gjennom denne utgivelsen nå: For det første er det en gylden sjanse for meg å virkelig dykke ned i denne grundige gjennomgangen av bandets opprinnelige levetid fra begynnelsen av ’68 til de krasja i rus og uenighet i ’76. Men, det er også et minneverdig dokument fra et band som ofte har blitt dømt hardere av ettertiden enn sine samtidige Led Zeppelin og Black Sabbath som har blitt genierklært oftere av «mannen i gata».

Den første disken åpner med sporene til det som skulle ende opp som ett av verdens største rockeband uansett sjanger. Men, det er ikke alltid like lett å høre med låtene av bl.a. Outlaws, M.I.5, Johnny Kidd & The Pirates, Santa Barbara Machine Head og Episode Six. Mye av disse bandene er kanskje tidsriktig, om enn ikke unik, rock fra sekstitallets andre halvdel. Selvsagt er det en del interessante saker på disse låtene også, men det meste blir likevel for typisk og «vanlig». Vi hører bl.a. Ian Gillans første «skrik» på plate, en av David Coverdales ytterst sjeldne opptak før han ble medlem av mastodonten Deep Purple på høyden av deres popularitet, Glenn Hughes stilsikre jobb som sanger og bassist i Trapeze på begynnelen av syttitallet og, ikke minst, Tommy Bolins selvsikre stil som gitarist og som nok var grunnen til at han ble invitert til å ta opp tråden etter gitarguden Ritchie Blackmore. Verken Coverdale, Bolin eller bassist Glenn Hughes kunne hatt det lett når de ble medlem av ett av verdens definitivt feteste rockband.

Mk 1
Men, snart tar vi for oss det første bandet som opptro under navnet Deep Purple – det som defineres som Mk I. Bandets opprinnelige line-up var Blackmore, trommeslager Ian Paice og organist Jon Lord, bassist Nick Simper og sanger Rod Evans. De ga ut tre studioalbum i løpet av ett år og fikk bl.a. en tidlig hit med sin første singel «Hush» – en coverlåt av Joe South. Det er ingen tvil om at dette ga bandet en solid boost ut av startgropa, og selv i dag er denne låta en kul smyger.

Denne besetningen blir av mange definert som en lettvekter i forhold til de som fulgte, men ser man deres tre plater i lys av sin samtid er det slett ingen lettvint pop de legger ut på rillene. De gjør riktig nok bl.a. coverlåter av Neil Diamond og The Beatles, men deres selvskrevne materiale låner mye av sin inspirasjon fra psykdelia og seig rock. Sterke låter som «Shield», «Emmaretta» og «The Bird Has Flown» sto ikke tilbake for mye av hard rock på slutten av sekstitallet. Den største hemmeligheten på disk 1 er dog den lite kjente instrumentallåta «Playground» som ruller avgårde med et fett driv og hvor Lord og Blackmore leker seg på en måte som i ettertid kan fortelle oss litt om hvor de var på vei som musikere.

Mk 2
Disk to starter med slutten til bandets første besetning og låta «Why Didn’t Rosemary» som er en passende overgang til den hardere – og mer ikoniske besetningen Mk II. Evans og Simper ble byttet ut med to karer fra Episode Six. Ian Gillan og Roger Glover burde ikke behøve særlig introduksjon – i samspill med de tre andre ble denne besetningen en av hardrockens mest kjente og leverte tre smått legendariske album på like mange år før det skar seg.

Likevel valgte bandet en coverlåt som en første introduksjon av bandet; dempede «Hallelujah» vitner ikke mye om det som skulle komme. Men låta passer godt som et farvel til det uttrykket de hadde gjort til sitt på slutten av sekstitallet og er ikke helt tannløs takket være stemmeprakten til Gillan. De neste sporene viser et band i en spennende mellomfase og vi blir bl.a. servert en tidlig versjon av klassikeren «Speed King» som ble kalt «Ricochet» i ’69. Vi får også høre den nye besetningens tolkninger av låter som «The Bird Has Flown» og «Hush» – de er tydelig mer ivrige enn de er på originalversjonene og særlig «Hush» er en leken låt hvor Blackmore syr inn morsomme riff i melodiene. Det blir også tid til «ekstranummeret» de gjorde under sin Concerto For Group & Orchestra med Royal Philharmonic Orchestra som begynte med et inspirert solosett av Ian Paice.

Men, snart ble det på tide å stake ut en ny kurs fra syttitallet og det blir vi vitne til på spor som «Wring That Neck» – ett tyve minutter langt konsertopptak – som viser et band som med ett strekker seg langt utenfor det tradisjonelle rockformatet. Resten av disken tatt fra tiden rett før, under og etter utgivelsen av bandets første definitive klassiker In Rock. Flere låter er kjente og kjære som bl.a. «Speed King», «Flight Of The Rat» og «Bloodsucker» og tatt fra både BBC Sessions og Top Of The Pops. Men, mer interessant for den svorne fan er opptak av bl.a. «Jam Stew» og «Cry Free» som aldri dukket opp på albumet.

Den tredje disken dykker djupt ned i gullalderen til Deep Purple og vi åpner med et massivt opptak av settavslutningen fra begynnelsen av syttitallet; en tredve minutters versjon av episke Mandrake Root som bekrefter bandets teft for en lapskaus som mikser fri improvisasjon og et heftig riff. Dette er noe Deep Purple aldri helt fikk skryt for da de tilsynelatende havnet midt mellom Led Zeppelins eventyrlyst og Black Sabbaths riffmania.

[For første gang i denne serien merker jeg det vil ta lang tid å skrive anmeldelsen da jeg tar meg i å «droppe ut» for å lytte til låtene]

Bandet var på denne tiden eksplosivt kreative og arbeidet konstant med låtene sine. Det hører man bl.a. på de neste sporene «Grabsplatter» og «Child In Time». Førstnevnte er en lite kjent låt fra bandet, men riffet skulle senere bli en del av låta «I’m Alone», mens versjonen av «Child In Time» – fra et opptak hos BBC – gruser studioversjonen. Det sier ikke rent lite når låta er en av de absolutte perlene til dette bandet.

Bandet hvilte som sagt ikke på laurbærene etter suksessen med In Rock, og flere av deres beste låter fikk aldri æren av å «tilhøre» et album. Hvis man låner et øre til låter som den uventede singelsuksessen «Black Night» og lekne «Strange Kind Of Woman», bør det ikke komme som en overraskelse at Deep Purple skulle bli ett av klodens største band. Samtidig kan man få et lite kjent glimt av Ian Gillan som leker seg med musikken i et outtake av «Fools» fra opptaket av albumet Fireball.

Fireball var mitt første virkelige musikkjøp og jeg husker fremdeles den dagen jeg kom hjem fra byen med kassetten i lomma. Hvordan jeg så kometen med ansiktet til fem menn og ble blåst ut av rommet av det buldrende trommedrivet til Ian Paice i det de kjører i gang med tittelkuttet. Den dag i dag er Fireball en av mine absolutte favorittlåter fra bandet.

Fireball ble nok av mange glemt sett i lys av at den havnet mellom In Rock og Machine Head, men det er egentlig litt urettferdig. Albumet har kanskje ikke like mange umiddelbare blinkskudd som førnevnte album, men det seige trøkket på ei låt som «No One Came» er glitrende og bandet er her kanskje i sitt livs form. En annen låt fra samme album, og som ble lagt inn som erstatter for «Strange Kind Of Woman», er den mystisk titulerte «Demon’s Eye». Selv om kanskje «Strange Kind Of Woman» likevel har fått mer spilletid opp gjennom årene er denne låta langt fra ei sinke – den har noe av det samme øset som «No One Came», men er likevel en streitere riffrocker.

En av grunnene til at Fireball falt mellom to stoler, skyldes nok mye at låtene fra skiva aldri føltes helt hjemme i konsertformatet. Selv husker jeg hvor overrasket jeg ble når bandet trakk frem «Anyone’s Daughter» under deres konsert i Oslo i ’93. Dette opptaket av «No No No» viser likevel hvilket trøkk det dog var over disse låtene i levende live.

Men, få måneder senere spilte det liten rolle da bandet ga ut sitt mest kjente studioalbum. Machine Head er en definitiv mastodont i rockhistorien og har en låtliste hvor flertallet av låtene har blitt klassikere for alle som liker hardrock: «Smoke On The Water». «Highway Star». «Lazy». «Space Trucki»n. Det er lite grunn til å si noe særlig mer; man trenger egentlig bare lytte. Sjekk ut ett av de første opptakene av «Highway Star» når bandet egentlig skulle promotere «Fireball», den opprinnelige studioversjonen av «Smoke On The Water» eller singelen som tiden glemte – «Never Before».

[ett av bandets vakreste låter, When A Blind Man Cries, var lagt på B-siden på den singelen og er et overraskende lavmælt spor fra de britiske hardrockerne]

Men, deres magnum opus var fremdeles ikke utgitt. Egentlig var albumet egentlig kun ment for japanske ører, men det ble etter hvert bestemt at hele verden skulle få lov til å høre Made In Japan. Dette er kanskje det beste konsertalbumet i hardrocken gjennom tidene og, etter min mening, ett av de beste i rockhistorien. Det de leverte fra et utall scener i ’72 kan matches av få og det bekreftes på disse opptakene av» Strange Kind Of Woman» (Paris), det etterspurte ekstranummeret «Black Night» fra Osaka eller lekne «Lazy» fra Tokyo.

Noen tror kanskje at det var slutten på magien og kanskje har de rett i det. Bandet slet med kjemien og særlig Ritchie Blackmore og Ian Gillan var sinte på hverandre – kanskje fordi de kjempet om det samme scenelyset. Men, de fikk likevel samlet sammen et knippe låter og gitt ut albumet Who Do We Think We Are. Det har nok ikke det samme klassikerstempelet som de fire foregående skivene – noe annet hadde vel vært nærmest umenneskelig – men jeg merker rockefoten lett gå i gang når jeg hører spor som «Woman From Tokyo», «Smooth Dancer» og «Mary Long».

Før man visste ordet av det hadde man last in, first out: Gillan og Glover forsvant ut av bandet og inn hentet man en etablert bassist med en gullstrupe, Glenn Hughes, og en nykomling uten referanser, David Coverdale.

Mk 3
Denne boksen introduserer bandets tredje besetning med to låter som både fanger opp bandets vedvarende og gode teft for hardrock samtidig som man introduserte litt seig blues i bandets lydbilde. Burn er en av bandets signaturlåter og står ikke tilbake for noe av det beste bandet har gjort opp gjennom årene; det er en ramsalt riffrocker hvor all kraften mange hadde savnet etter Who Do We Think We Are var tilbake for fullt. De maktet også å imponere med «Might Just Take Your Life» som slo av på farta til fordel for mer rom i låtene.

Men, det stoppet ikke der. Ei låt som «Sail Away» bekrefter David Coverdales talent som låtsktriver og mørkstemt sanger, mens «Coronarias Redig» forteller oss at Blackmore nok fikk mer spilletid med Gillan ute av bildet og med jyplingen Coverdale inne som erstatter. Dette får man i hvert fall følelsen av når man kjører gjennom «You Fool No One» og «Mistreated» fra albumet Burn, samt en inspirert versjon av «Space Truckin'». Her får Blackmore løpe fritt over store områder, og gitaristen viser seg som en av hardrockens definitivt beste – bl.a. introen av «Mistreated» er helt fenomenal.

I løpet av dette første året med den tredje besetningen var nok bandet på sitt største rent kommersielt sett – noe som ble toppet med plass øverst på plakaten på samme års California Jam. Konserten er kanskje mest kjent for at Blackmore ødela et fjernsynskamera samt at han tente på scenen, men det er likevel ingen tvil om at de var i toppform. Men, å følge opp denne suksessen kan ikke ha vært lett og de jobbet frem albumet Stormbringer på en måte som nok trigget Blackmore til etter hvert å fortsett med Rainbow. Albumet var betraktelig mer funky enn forgjengeren – kanskje inspirert av Hughes’ og Coverdales lidenskap for r’n’ b.

Albumet åpnet dog med ett av deres signaturspor og er en drømmende riffrocker med Coverdale i front, mens «Soldier Of Fortune» er en av deres vakreste rolige låter og kanskje den eneste som kan tangere «When A Blind Man Cries». På disse låtene hører man Blackmores visjon av bandet, mens man på låter som «Hold On», «The Gypsy» og «Highball Shooter» fikk forståelse for hvor resten av bandet var på vei. Her blir vi bl.a. servert en instrumental versjon av sistnevnte spor som har betraktelig mer gitar i seg enn den hadde når de la på vokalen en stund senere.

Mk 4

Snart var Blackmore ute av bandet og godt i gang med Rainbow, mens Deep Purple hentet inn en ung amerikaner med mye erfaring fra fusion, jazzrock og turnélivet. Tommy Bolin er kanskje i ettertid en av de minst populære medlemmene i bandet; men det kan ikke ha vært lett å overta plassen etter en av hardrockens gitarlegender. Likevel, her hører vi hans ubestridte talent i fri flyt i opptak fra studio og øvingslokale. I grupper som Zephyr og James Gang var han en viktig låtskriver, mens på Billy Cobhams album Spectrum viste han frem en frihet og lekenhet som en virtous. Disse talentene videreforedlet han nærmest umiddelbart etter å ha blitt medlem av Deep Purple; her kan man høre en nesten ferdigstilt «Drifter» et halvt år får låta dukket opp på albumet Come Taste The Band, mens «Dance To The Rock’n’Roll» er et inspirert opptak av bandet når Bolin nettopp hadde blitt medlem. Her er det dog ikke bare Bolin som er i toppform, men lån et øre til Ian Paice; den eneste som ingen av bandets besetninger har klart seg uten og som er utvilsomt en av verdens beste trommeslagere uavhengig sjanger.

Denne besetningen fikk deretter spilt inn et album jeg rangerer høyere enn mye av Mk1 gjorde og som jeg også liker bedre enn Who Do We Think We Are. Mange av bandets svorne tilhengere er dog ikke enig med meg i dette. Come Taste The Band er et utskjelt album – ofte føles det like stemoderlig behandlet som George Lazenby behandles i mytologien om James Bond. Det føler jeg er ufortjent da albumet har en rekke flotte spor som bl.a. leken med piano og harde riff i «This Time Around/Owed To G», det sultne trøkket i «Love Child» og «Lady Luck» eller en av deres vakreste – dog ufortjent ukjente – «You Keep On Moving».

Denne besetningen skulle ikke vare lenge – dop og musikalsk uenighet slo en kile ned mellom trekløveret Lord, Paice og Coverdale på den ene siden og  Hughes og Bolin på den andre. Glenn Hughes tok stadig mer av plassen til Coverdale, og det er bl.a. veldig synlig på denne versjonen av «Gettin’ Tighter» fra en konsert på Long Beach Arena. Tommy Bolin hadde allerede i Zephyr fått en forkjærlighet for dop, og i Deep Purple fikk han en følgesvenn i Hughes som gjerne bestilte hauger av dop før konsertene med bandet. Men, når det først fungerte på scenen leverte de varene, bl.a. med en uvant «cover» av «Wild Dogs» som er en låt Bolin hadde spilt inn på sitt soloalbum Teaser.

Konklusjonen min om denne utgivelsen har vel vært klar for de av dere som har lest så langt. Deep Purple var et fantastisk band på syttitallet og leverte mange av de feteste konsertene, platene og låtene det tiåret. Listen, Learn & Read On fanger bandet på en perfekt måte og mikser kjente spor med sjeldne, nye opptak av gamle låter og med nok liner notes til å vare i timesvis.

Dette er et definitivt kjøp for de av dere som liker hardrock!