Blødende pophooks

Shy Boys er nettopp som navnet antyder en liten gjeng forknytte gutter – dog med et manifest for musikken sin som nærmest var klart før de var teknisk i stand til å fremføre sine følsomme og lengtende popmelodier. Det kan merkelig nok bli forunderlig god musikk av sånt.

Noen vil nok mene at det finnes mange nok autodidakte gitarband her i verden med begrensede ambisjoner rent teknisk. Greit nok det, men det er nå samtidig min påstand at musikken til Shy Boys rett og slett ikke kan lages av folk med for mange modaleskalaer i hodet, og at den har verdier som for meg langt overgår det meste jeg har hørt så langt i år. For disse verdiene kommer definitivt ikke fra musikkteoriens estetiske verden, de kommer fra dypet av inferior vena cava, også kjent som hjerterota om jeg nå har forstått dette anatomisk riktig.

Det geografiske utgangspunktet for bandets virke er kjedelig nok Knoxville, Tennessee. Men akkurat det spiller ikke så stor rolle, denne musikken kunne like gjerne ha oppstått på Nesjestranda eller i en forstad til Köln – der du finner følsomme nerder burde du finne vellykkede musikalske konstellasjoner som denne. Det er fristende å trekke trådene til The Beach Boys, og selv om musikken her kanskje ikke ligner eksakt, så er harmoniseringen og den lengtende melankolien noe de har til felles, og som de foredler gjennom ti nydelige spor. Den smågeniale Fireworks kunne for eksempel utmerket godt funnet sin plass på søttitallets Beach Boys-plater.

Det blir feil å si at Shy Boys aldri slår på stortromma, for de dundrer jo faktisk løs på den til tider, for eksempel på slutten av Keeps me on my toes. Men ikke for å understreke noe annet enn den poetiske og fredelige plattformen de jobber fra, som en antitese til det engstelige uttrykket de holder seg fast i. Blant andre åpenbare høydepunkter er den nærmeste geniale Bully Fight og den rørende Heart is mine.

Som en blomst i knapphullet mot denne sommerens uroligheter bruker jeg Shy Boys’ musikk som en effektiv buffersone mot hat, og samtidig med håp om snarlig ending av tankesettet til homohatere, rasister og krigshissere for å nevne noen. Den poetiske og skånsomme gitarpopen til denne trioen skremmer ingen med sitt åsyn, men de burde kunne glede mange med sans for slurende opphold i det melodiske element.