Litt for mye gruff, Gruff!

Gruff Rhys fjerde soloalbum innehar noen fantastiske høydepunkter, men den har samtidig ikke evnen til å holde på oppmerksomheten hele veien.

Super Furry Animals har vel aldri vært et band jeg har hørt mye på, selv om jeg i sin tid var en ivrig tilhenger og forbruker av til dels obskur britpop. Waliserens solokarriere er jeg heller ikke lommekjent med. Min ringe resarch viser dog interessant nok en mann som har en tendens til å havne på skinnnene, så å si. Bokstavelig talt altså, hør bare her: Som femåring skal Gruff etter sigende ha skrevet sin første sang, en historie om en togfører som vurderer å kræsje. Noen år senere ble det som skulle bli kultbandet Super Furry Animals samlet for første gang ved en tilfeldighet på taket av et damplokomotiv. Og i disse dager skal han spille solo på den superkoselige festivalen Indietracks som jo har nettopp tog og indiepop som sine to store trekkplastre.

På Rhys fjerde, denne gangen konseptuelle, soloutgivelse er han imidlertid på sporet av noe annet. Nemlig obskure slekninger med virke på 1700-tallet. Denne platen er intet mindre enn en del av et multimedialt konsept som foruten platen også inkluderer en dokumentarfilm, en bok og (selvfølgelig) en app. Alt for å hedre sin påståtte slektning John Edwards eskapader i 1700-tallets USA, blant annet på jakt etter en walisisksnakkende indianerstamme (!).

Jeg lar konseptet og kvalitetsvurderinger av slektsforskningen ligge her, og konsentrerer meg om selve musikken. Rhys’ lettsindige og uærbødige popmusikk er både fengende og oppfinnsom – og til tider direkte morsom. På mange måter minner han om Neil Hannon (The Divine Comedy), om enn kanskje ikke fullt så sofistikert og aristokratisk, og muligens heller ikke så jevn på plate. For jeg kjenner jo på meg at jeg så gjerne vil like dette, at det er et musikalsk landskap og en samling sanger som appellerer til meg, men som jeg dessverre ikke helt klarer å nyte fullt ut.

For selv om det er mye å glede seg ved her, så er det dessverre også en del å la seg frustrere av. Etter en kort intro åpner American Interior søvnig, før den med 100 Unread Messages med et heftig komp drar den mildt interessante historien videre. Gruff er kanskje best når han nærmer seg klassisk solfyllt softrock, som på The Last Conquistador og høydepunktet Liberty (Is Where We’ll Be). Men akk, en hel plate i denne stilen hadde kanskje passet en del av lytterne, men det ble nok for forutsigbart for Rhys. Han valgte derfor å vanne ut det hele med bestrebelser som kan virke en smule enerverende, låter med sprikende struktur og manglende landingsplattform. Det er godt mulig at boken, appen og filmen til sammen vil gjøre dette til en fullendt helhet, men platen står dessverre ikke på egne bein.

Høydepunktene er dog helt utsøkte, førsteinntrykket er godt, men utstrakt avspilling avslører dessverre svakheter som blir umulige å overse når endelig dom skal felles. Kanskje litt mindre tid på film, apper og bøker og enda mer fokus på det musikalske neste gang, Gruff? Jeg gleder meg dog til å sjekke ut din fortid nærmere, og ser med optimisme fram til din framtid.