Jeg har ikke vært på Øyafestivalen på flere år og følte egentlig at mitt tidvis intense kjærleiksforhold til denne festen ved fjorden var en tilbakelagt æra i livet mitt. Men, så klarer de å booke ett av mine aller klareste favorittband – Earthless – og flytte festivalen til en park på østkanten. Dermed blusset lidenskapen opp igjen!
Øyafestivalen føltes ikke lenger som det Øya vi kjenner fra Middelalderparken, men det gjør ikke noe. I stedet fikk jeg gode vibber fra flere andre nordiske fester. Sirkusteltet og matsletta ga meg støvete og varme assosiasjoner til Roskildes savanner, mens scenene i stedet fikk meg til å vurdere de grønne lungene på Norwegian Wood og Bendiksbukta på Quart. Men, likevel med en sterk identitat som luktet av tigerstaden Oslo.
Men, til syvende og sist preges ikke identiteten til en festival av ølsalg, parkkos og hamburgere. Det man er avhengig av er de gode øyeblikkene servert fra scenekanten og det gjennom hele dagen. Øya viste på onsdagen hva Hove må etterstrebe – allerede fra dagens første konsert med Monica Heldal var det flere tusen mennesker foran scenene og det økte bare ut over dagen til det formerlig kokte på konsertene til Proviant Audio og Queens Of The Stone Age i det natten snek seg inn over Tøyenparken.
Jeg har ikke noe særlig kjennskap til Heldals musikk, men det endres definitivt nå. Jeg har hele tiden trodd at hennes lydbilde var det såre og deilig stillfarne lydbildet av kassegitarer og vokal, men det trøkket som ga meg en solid knockout denne onsdagen var en feinschmeckers våte drøm. Hennes nydelige stemme og flotte melodier ble nøyaktig og ærlig pakket inn av et topptrent ensemble. Dermed fikk stemmen alltid det fokus det trengte og bandet den friheten til å løpe når de trengte det. Bandet er jo satt sammen av noen av landets bedre musikere, men likefullt ble jeg helt satt ut av det voldsomme trøkket av Øyvind Blomstrøms gitar – helt vilt fett og med flere av dagens bedre gitarløp!
Dernest gikk turen under grønne trår og over grønne bakker til det støvete grusteltet Sirkus. Her var det satt av god plass til flere tusen tilskuere, men også her var det allerede tidlig på ettermiddagen halvfullt og god
Men, det ble bedre. Når en lattermild Per Borten introduserer Kenneth Kapstad virker det som om de skifter gir og tar seg bedre tid. Dermed føles detaljene mer synlige og trøkket til bandet får mer plass – men lyden følger dessverre ikke helt med. Kanskje en av ulempene med å være først ut på en ny scene? Uansett – mange koste seg med den trønderske arbeiderrocken og i et litt mindre lokale og med bedre lyd hadde dette lett kunne blitt magi.
Flere av bandene jeg så denne dagen var ukjent for meg, men det er jo noe av kosen med festival. Å bli overrasket av nye bekjentskaper og få en liten festivalflørt på tre kvarter i augustsola er noe av det deilige med fet musikk. Denne dagen hadde jeg allerede blitt forført av Monica Heldal, men kosen fortsatte med brødrene Amund Henrik Maarud i Morudes. De to karene har spilt sammen i flere band opp gjennom årene og samspillet var av den lekne og trygge sorten; korte øyeblikk og varme flir ga solid grobunn for bluesriff og flørting med publikum. De la frem flere gode låter denne dagen, men det var i det rent ut ærlige observasjonen i at de hadde det gøy på scenen som gjorde meg sulten på mer lyd fra de to brødrene.
Det ble tid til pauser innimellom all musikken og selv føler jeg for å trekke frem hvor lite køer det var på årets første øyadag. Selv sto jeg kanskje til sammen i et kvarter kø gjennom fra innslipp til jeg tuslet ut av festivalen under det store, grønne exit-skiltet et halvt døgn senere. Da hadde jeg drukket nydelig tappet Brooklyn Lager og spist deilig fish’n’chips og fått krefter til kveldens siste konserter. Det skulle vise seg at det trengtes – for dagen var definitivt ikke over.
Rival Sons så jeg fra den solfylte bakken halvveis opp i amfiet, men de rørte knapt ved oppmerksomheten min. Det amerikanske bandet spiller musikk som burde være nær hjertestrengene mine, men jeg enset dem knapt – det låt for … glatt og friksjonsløst. Jeg fikk verken fot eller gåsehud og må innrømme at dette – for meg – var en av dagens kjedeligste konserter. Ferdig snakka.
Det neste bandet på dagens spilleplan hadde jeg lengtet etter å se siden jeg oppdaget dem for mer enn fem år siden. Jeg ble litt overrasket over at de fleste jeg pratet med denne dagen ikke hadde hørt om Earthless, men de som visste hvem disse amerikanerne var var svorne fans med mye lidenskap. Det skulle også vise seg at mange av de som ikke hadde hørt om dette bandet fikk et nytt favorittband denne dagen. Earthless er ikke nemlig ikke vanskelig å like selv om de ikke spiller den umiddelbare «vers-refreng-vers»-rocken. I stedet har de gjerne halvtimes lange epos i elektrisk frirock. Deres drivende og heftige hardrock er tuftet på minnene av Jimi Hendrix, Mountain og de instrumentale eksessene fra syttitallet.
Etter denne kjempeopplevelsen var jeg egentlig mett på inntrykk, men man takker ikke nei til å se Queens Of The Stone Age. Det amerikanske bandet har vært en av de
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…