En smule for bergensbehagelig

Tuftet på klassiske norske popnavn som Chocolate Overdose, Pogo Pops og Sergeant Petter er Evig Din For Alltid ute med sin andre plate. Den altoverskyggende triveligheten er fortsatt deres største aktivum for innbyggere i hansabyen. Men samtidig også deres ømme tå for alle oss andre.

For det er ikke en overdrivelse å si at dette er veldig, veldig bergensk. Ta navnet for eksempel, et band med ambisjoner om å nå utover det lokale halehenget ville kanskje ha valgt et mindre forferdelig navn. Det er også en indikasjon på at i dette prosjektet er det høyere under taket enn i Grieghallen – her skal alle få bidra med sitt. Og alle er venner!

Bergensbehagelig kan man kalle det. Alt her er sjarmerende vått, bratt og dessverre ganske skarrete til tider – samtidig er det jo også både gemyttlig og inviterende. Denne blandede følelsen gjør at man som ikkebergenser nesten føler seg tunget til å ta et standpunkt: Med eller mot? Opp Fløybanen eller første taxi til Flesland?

Selv har jeg størst problemer med den lettsindige og slurvete stilen på enkelte av låtene her, det gjelder både tekst og musikk. Tåkete plattheter som jeg forbinder med de grøssende dårlige deLillos-kopiene fra nittitallet. Men rett skal være rett, bare unntaksvis er det låter som er provoserende dårlige, som åpningssangen Åpenbart, som på ingen måte bærer sitt lett infantile stoff med stil.

Det er andre sanger med ingredienser som kiler kvalitetspopmuskelen, men som ikke gir meg en helhetlig god opplevelse når jeg kjenner virkelig godt etter. Den dvelende, nesten psykedeliske og syv minutter lange avslutningen Motorvei gir meg heller ikke noe annet enn en følelse av at plata, om ikke annet, er ganske variert.

Åtte Minutter Fra Solen har først og fremst to låter som det føles verdt å rapportere om: Og Det E Bare Deg er slentrende og fengende powerpop som viser bandet fra sin beste og mest klassiske side. En Annen Dag vaker i den mer melankolske leia, med en kort Neil Young-aktig solo på slutten som kler den godt. Begge disse låtene er bygget over klassiske popstrukturer som stikker noe dypere enn resten her.

Denne plata er viktig – men bare i Bergen, ble det sagt om debutplaten. Slik er det definitivt med oppfølgeren også. Innimellom har den kvaliteter for oss som faktisk tar Fløibanen når vi nå først befinner oss i distriktet. Det bor så mye talent i denne gjengen, så vi skriver «kan bli bedre» i vurderingsboken og håper på en mer ambisiøs tredjeplate.

Tør de ta et oppgjør med det bergensbehagelige?