Produktiv spilleglede

Når et band gir ut to album i løpet av et kalenderår er det ingen tvil om at de kreative kreftene og motivasjonen er på topp. At nettopp Johndoe skulle bli et band som gjorde det såpass lenge etter unnfangelsen hadde vel ikke mange forestilt seg for et par år siden. Men nå er trondhjemmerne tilbake med Sosialt Liv, kun måneder etter at comebackalbumet Slugger havnet i manges spillelister i vinter.

Fjorårets suksessfulle konsertcomeback må ha kickstartet bandets iboende trang til rastløs rock’n’roll (sorry) og det var lett synlig under sensommerens Pstereo-opptreden. Bandet sydet av energi og en slags nyfunnet «ÅÅÅÅJAAAAAA – det var derfor vi startet dette bandet!». Undertegnede har «alltid» likt Johndoe, men det er ikke fritt for at de mistet litt relevans, for meg i det minste, etterhvert som årene gikk. Men når Jonas Skybakmoen plutselig begynte å synge på trøndersk i fjor skjedde det noe. Noe ble forløst, på et vis. Det er lett å skjønne at det å synge på bokmål ikke nødvendigvis funker i lengden når man snakker trøndersk. Resultatet ble Slugger, ei finfin plate som dukket opp i vinter. Det var dog et album som var mer en naturlig fortsettelse av det som var gjort før, enn det Sosialt Liv har blitt.

Sosialt Liv er nemlig mer pønka enn jeg kan huske å hørt bandet noen gang. Her er det mindre storbyromantikk (eller ikke-fullt-så-storbyromantikk om man kommer fra Oslo) og nostalgi, og i stedet et langt større preg av at Skybakmoen og bandet har noe å melde. Om folk, livet og samfunnet. Ikke det at Johndoe aldri har hatt attityd eller tatt for seg nevnte store tema, men på Sosialt Liv er de rett i trynet på lytteren. Energisk og enerververende er ord som har blitt brukt. Ja, det stemmer. Eller raskere og frekkere, mer støy og intensitet. Helt til avslutningslåta Æ Mista Det Sorry, som kommer som en slags «ta det med ro, vi har ikke mistet besinnelsen helt». Men før det er det de skitne gitarene og en småarrogant fremføring som gjennomsyrer de ti foregående låtene.

De mest umiddelbare høydepunktene er nok singlene Allværsjakke og Gi Mæ Motorveia, som begge setter seg i knollen rimelig kjapt. Albumet i seg selv er et heftig møte og en påminnelse om at Johndoe ikke har mistet sin relevans. Spesielt ikke i den musikalske temperaturen som råder i landet, der norskspråklige artister nesten er mer vanlig enn ikke. Det er en god ting, forøvrig. Og Johndoe passer på å vise alle at de har tenkt å sementere sin egen plass i historien. Sett fra et trøndersk perspektiv er det fundamentet i ferd med å sette seg skikkelig nå. Hvor mange comeback vil vi få før pensjonistalderen? (Smilefjes)

Sosialt Liv er nok ikke for alle og har man mer sans for den mer ettertenksomme utgaven av bandet vil albumet by på litt problemer. Men sett ut fra hva slags plate bandet ser ut til å hatt som motivasjon å lage, har de lykkes ytterst godt. Jeg var (som vanlig) løssluppen med superlativene på sosiale medier tidligere i uka og kalte det for bandets kanskje beste utgivelse. I etterpåklokskapen lys vil jeg dempe meg noe, men jeg liker det bedre enn forgjengeren. Og det er et bra album. Dynamikken er kanskje ikke så stor og det kan bli slitsomt for noen, men det blir smak og behag. Personlig liker jeg veldig godt at bandet utfordrer seg selv og publikummet sitt mer, og gir litt beng.

Disse låtene kommer uansett til å gjøre seg godt når Johndoe gjør det de kan best: Å spille for et konsertsvett publikum. Noe de kommer til å gjøre mye av fremover.

Sosialt Liv slippes fredag 31. oktober 2014