Karriereoppsummering på vinyl

Norsk synthpop har eksistert siden åttitallet, verdenskjent gjennom a-ha og kommersielt relansert  i de senere år gjennom blant andre Donkeyboy. Samtidig har det eksistert en parallell undergrunn her til lands der det har blitt produsert EBM og synthpop i småskala for spesielt interesserte.

Zuma kan kanskje plasseres et sted imellom disse to ytterpunktene. De  har hatt sine hits i nasjonal sammenheng, og de har deltatt med en viss suksess i MGP-sirkuset. Samtidig appellerer de nok mest til entusiastene i dag. Det vil si de som faktisk følger med på synthscenen, en sfære som vel må betegnes som en undergrunnsscene også internasjonalt. Retroorienterte artister som La Roux og andre størrelser til tross.

For en som ikke har studert duoen Zumas karriere med lupe, så var det litt forvirrende å få denne vinylen i posten. Jeg trodde først det var en helt ny utgivelse, men det viste seg raskt å være en samleplate med deres ti antatt beste kort. Dette er faktisk deres andre samler, ikke helt ubeskjedent for et band med kun to offisielle utgivelser å skilte med. Da må det tilføyes at motivet for å gi ut denne nå neppe har vært økonomisk, men snarere et forbilledlig ønske om å yte service til vinylsamlende synthpopfans.

Det er fint å få servert disse ti sangene på vinyl, det er klassisk mørk elektronisk musikk som kler vinylformatet godt. Som anmelder er det som regel prisverdig å la være å nevne Depeche Mode i slike sammenhenger. Men platene deres fra rundt 1990 gir i alle fall noen hint om hvordan dette låter, selv om det ikke er presist å dra en direkte sammenligning.

Sentralt står Joy In The City, brukt som kjenningsmelodi i tv-serien Lekestue og den nydelige P3-hitten Pearl. Disse sangene viser bandet på sitt mest tilgjengelige, med heftige strykerarrangementer og en ikke usannsynlig Morten Harket-påvirkning hos vokalist Alexander Stenerud. Samtidig er det ofte alvorstungt og fremført med steinansikt. Jeg vil også trekke fram Simple Song som en personlig favoritt – perfekt synthpop i mine ører.

Retro: Last Impression består av maskinelt stemningsfull og strengt melodiøs synthpop, ofte like dystert og stilrent som coveret på platen. Samtidig har Zuma en vokalist og en produksjonsmessig perfeksjon som formidler låtene på en uanstrengt og direkte måte. Kjølig tolket, men med et hjerte for både sjangeren og låtene. Stjernekastet kommer man ikke unna, Zuma var aldri et band som revolusjonerte noe som helst, og ikke alt på denne platen framstår som like bra som disse eksemplene.

Men som en karriereoppsummerende vinyl for et mottakelig publikum fra en flott duo gir utgivelsen definitivt mening. En utgivelse vel verdt å trekke fram fra vinylkassen for alle syntpopfans.