Murdochs hemmede dansere

Belle And Sebastian tyr blant annet til discotrikset på sin siste plate. Friske rytmer kan tilføre ny energi til et aldrende band, men det skjer dessverre ikke her.

Det nytter ikke å smøre leppestift på en gris heter det. Grisen vil fortsatt være seg selv, et ålreit dyr for all del, men uegnet som kavaler. På samme måte nytter det ikke å tro at man «fornyer seg» med å skru på en rytmeboks. Bak disco- og synthpoprytmene på skottenes første plate på fem år ligger nøyaktig den samme sarte kammerpopen de alltid har stått for. For meg er det lite reell utvikling å spore her.

Det gjør jo egentlig ingenting, bare låtene holder. Men kanskje er det nettopp bruken av rytmer som gjør denne plata mindre vellykket. De egenskapene ved bandet jeg tidligere har sett på som deilig svale framstår her plutselig som underlig klossete, omtrent som om undertegnede skulle stille opp i en danseaudition (Gud forby!).

Det er mye som låter fint her, men når regnskapets time kommer så finner jeg bare to-tre virkelig helstøpte låter her. Best er den umiddelbare The Power of Three, som med en kontrasterende synthlinje og et understrekende strykerarrangement hinter om alle de geniale sangene dette bandet har skjenket oss opp gjennom årene. Play For Today er det desidert beste eksemplet på at disco-Belle likevel kan fungere – en oppløftende sang med Dee Dee Penny fra The Dum Dum Girls på vokal. Den forsvarer faktisk den voksne lengden.

Det gjør derimot ikke Enter Sylvia Plath der det lalles engleaktig over et småslapt discogroove i sju samfulle minutter. Rytmesporet har noe for seg, men det ender opp med å bli utmattende og ensformig – er det ikke ferdig ennå, liksom.

Belle And Sebastian har et par klassiske plater under beltet. Men denne platen overbeviser meg bare enda mer om at de tross alt gjør seg best i en lang og velkomponert strømmeliste. Samtidig er det skuffende at de ikke kommer opp med noe bedre enn dette etter fem år.