Arbeid pågår!
Helt siden midten på nittitallet har jeg vært glad i rootsrocken; miksen av countrymusikkens hjertesmerte og rockens elektrisitet føles sjelden feil. Her hjemme har lyden av denne rocken alltid blitt tatt godt i mot. Det faktum endres ikke i det Dig Deeper gir ut sitt album How You Spend Your Days.
Jeg hørte først singelen «Dreaming With Einar» og ble ikke umiddelbart fanget. Låta var fin, men jeg syntes den manglet det lille ekstra «farlige» jeg synes rock skal ha i seg. Da er det hyggelig å høre at det er mer krutt i deres nyeste langspiller og albumet har blitt en solid miks av drømmende countryrock og lyden av storbyens asfaltharmonier. Det er mange om beinet i både den hjemlige rockskogen og utenfor våre grenser. Det ser Dig Deeper ikke til å bry seg nevneverdig mye om – det må da være lov å låne litt?
Albumet er et harmonisk møte med et band som er i ferd med å finne sitt eget uttrykk; jeg klarer ikke umiddelbart sette opp assosiasjoner mot andre band i det «April Haze (How You Spend Your Days)» gyver i gang med et deilig tilbakelent driv og den slepne vokalen til Einar Kaupang. Er det smaken av David Gilmour jeg hører i hans stemme – jeg er ikke sikker. Jeg klarer dog ikke helt føle at låta er ferdig snekret; den føles litt uforløst av en eller annen grunn. «May 3rd» trår litt på gassen og jeg aner lyden av Neil Young lengst bak i lyden av bandet på dette sporet, men det blir aldri kopistisk.
De to siste låtene på side A på albumet tilhører ytterkantene på plata. Først setter de frem rockefoten med «Let Me Ride», men jeg føler de går glipp av noe av det dempede djupet jeg føler ligger i bandets essens. I stedet føles den litt for masete og nervøs. Da er det kanskje greit med albumets roligste spor og «Dreaming With Einar» slår av på det meste; dette er albumets tryckare. Det er en fin låt, men faller litt mellom to stoler for meg – rett etter det hektiske tredjesporet og uten det mørket som platas fleste spor innehar. Heldigvis gjenstår fremdeles det beste.
Min favorittlåt på albumet ble raskt «Tracks»; dette er en spretten countryrocker i landskapet midt mellom Jayhawks og Tom Petty. Låta føles sommerlig lett, men med blå byger rett bak horisonten, «You’ve had your share of cold love / lost cases and empty thoughts«. Jeg liker det lette steget til låta, den spretter avgårde med stemmen til Kaupang i front. Her har bandet funnet frem til en smittende og munter låt. Kaupang og hans gitarist Øystein Braut gjør en elektrisk entre og griper tak i melodiene; de spruter avgårde og «Push It Away (Part 2)» er en kortfattet smyger som er et nydelig vekikryss mellom «Tracks» og tredjesporet på side B, «Cast No Light». Dette er det første lange sporet på albumet og ett av de bedre – de er virkelig gode når de tar seg tid til å la låtene vokse. Gitarist Øystein Braut gjør en solid figur på albumet og i det utagerende midtpartiet i dette sporet får han virkelig vise seg frem i et seigt lekent samspill med pianist Ola Grøttvik.
I det sistesporet «Time Trials» trøkker på gasspedalen og farer av gårde ut på de soniske prærieslettene tar jeg meg i å høre mye av Warren Zevon i stemmen til Kaupang; det er noe med måten han forteller snarere enn synger på dette sporet som fanger oppmerksomheten min, «Well, i could embrace every minute of the day / I spent chasing time / That just wasn’t there«. Dette sporet har også ett av de nydeligste instrumentalpartiene på plata hvor gitararbeidet til Øystein Braut igjen er i fokus; en jordnær og ektefølt solo som virkelig gir låtas 2.del fart. Bandets forsvarslinje, bassist Jørgen Knutsen og trommeslager Raymond Tungesvik gir sine kolleger rom til å ferdes fritt frem og tilbake over lydbildet.
Jeg er glad i plateomslag; de gir ofte musikken en ekstra dimensjon hvis det er gjort med kjærleik og omtanke. Dette gjelder særlig i disse tider med LPen på full fart tilbake i platebutikkenes hyller og på platespillere i stuer over det ganske land. Dig Deeper har gitt oss et cover som passer perfekt til tittelkuttets «April Haze (How You Spend Your Days)». Det er disig og drømmende og skuer til naturens vakre bilder; blå himmel, staute fjell og skogsfreden. Det ga meg først følelsen av å se på et impresjonistisk maleri; men ved nærmere inspeksjon er det heller et samspill av bilder. Uansett – det speiler godt den lyse roen som gjennomsyrer albumets låter.
