Mørk metall på nye stier

Solefald har lenge vært et kritikerrost orkester både her hjemme og i utlandet. Jeg forsøkte å sjekke ut deres univers med deres mye omtalte utgivelser Red For Fire og Black For Death, men fant aldri helt tonen. Nå er de ute med albumet World Metal: Kosmopolis Sud og jeg ble nysgjerrig på hvor bandet hadde tatt ferden siden sist.

Det er kanskje litt snodig, men jeg føler det er umulig å ikke nevne Ulver når man låner øret til band som har hatt en komplett metamorfose fra black metal til alskens andre lydlandskap. Ulvers transformasjon ble viden kjent og er bevis på at man kan snu på femøringen rent sjangermessig, være nyskapende og forbli publikumsfavoritter. Jeg er ikke like overbevist av Manes forsøk på det samme, så det blir ikke alltid en suksess.

Det åpner stillfarent på tematisk korrekt titulerte «World Music With Black Edges» som i løpet av få minutter låter som et møte mellom The Mars Voltas mer utagerende trommeeksesser i frontkollisjon med Laibachs industristemmer og techno beats fra Benelux-landene. Alt i samme låta. Det er kanskje nyskapende, men jeg får ikke frem rockefoten – det blir for masete og hektisk. I låta toner ut får jeg assosiasjoner til ett band som Rammstein – en assosiasjon som holder seg i det andresporet «The Germanic Entity» blåser i gang. Her leker bandet seg i mye større grad med låtformen på en ryddig måte og korstemmer kaster lytteren mellom seg over det tunge øset fra bandets industrimetall. Men, en av låtas svakheter er deres manglende helhet på låtene – jeg synes låtene er bygget opp uten særlig syn på deres klimaks. I stedet blir de samlinger med mer eller mindre velfungerende delmomenter. Med Mr. Bungle klarte Mike Patton å sette denne typen komposisjoner på kartet etter åttitallets plastmelodier og nittitallets harmoniske flanellopprør; det låt som en helhet selv om man mikset funk, jazz, folkemusikk og metal i samme låta.

«Bububu Bad Beuys» tar turen fra de tyske slettene til de finske skogene og låter som en elektronisk remiks av samelandets tradisjoner i samspill med norsk black metal. Det er en interessant kombinasjon, men jeg klarer likevel ikke la meg fange – det elektroniske drivet føles for meg for uryddig. Men, det lysner i tunnelen i det «Future Universal Histories» riffer i gang; her har de i mye større grad fokus på låtas driv slik jeg trives med. Det tunge trøkket pauses dog av «Le Soleil»s solrike intro – den låter nesten pop. Men, det kommer returnerer med fengende melodier som kunne blitt skrevet av Seigmen og lydsatt av Mayhem. Ei fin låt, men nesten like schizofren som de første.

I det albumet skrider inn i sin siste tredel er jeg litt oppgitt over albumet. Det er en plate jeg gjerne skulle likt mye bedre, men som jeg sitter igjen uten kjærleik for. Dette er utvilsomt ektefølt musikk fra noen av landets bedre mørkemusikere, men sluttresultatet er ikke noe jeg har veldig sans for. Enkelte øyeblikk som «2011, or a Knight of the Fail» fungerer i sitt seige mørke og med blikk tilbake til de mørkeste julidagene på norsk jord. Det såre sistesporet «Oslo Melancholy» er et overraskende enkelt spor som skiller seg markant fra resten av albumets lydbilde – ikke overraskende er det låta jeg liker best på plata.

Solefald har skrevet et album som burde passe perfekt for de av våre lesere som ikke liker stagnasjon; det kaster og vrir på seg konstant i minuttene jeg hører det. Det er ingen tvil om at de med World Metal: Kosmopolis Sud har laget et album mange vil elske og noen vil hate. Selv må jeg resignere vel vitende om at jeg heller ikke denne gangen knakk koden til Solefald.