Panorama 20 år: Johansens memoarer

Jeg har ikke skrevet for Panorama i tyve år. Jeg logget på dette skipet akkurat i det interessen skjøt til himmels, skrev så blekket sprutet, men mistet fokus fem år senere da jeg fikk skrivesperre. Etter flere års fravær er det en glede å være med på en ny, frisk start for Panorama i det vi får en ny vår i en ny musikalsk hverdag. Her er min historie.

Panorama er tyve år. Det er en prestasjon i en hverdag som ser vekk fra historier og «back catalog» til fordel for umiddelbare singlehits og glatte flir på røde løpere. I disse tyve årene har vi sett Rock Furore, Beat, Mute, etc. komme og gå – ofret på profittens alter. Andre, som Pstereo og Groove, har lagt inn årene etter å ha blitt slitt ut av idealismens ork. I ’95 hadde LPen vært død i tre år her til lands, CDen fnyste av «trusselen» fra Napsters digitalisering og internett var fremdeles ikke noe «alle» hadde. Tyve år senere har CDen vært død i tre år her til lands, strømmetjenester fnyser av «trusselen» fra iTunes digitalisering og LPer er noe «alle» har lyst til å kjøpe. Midt oppe i dette kaoset har det vært spennende å være en observatør med penn/papir.

En god venn fikk meg interessert i Panorama; han hadde fått lov til å skrive anmeldelser for Panorama og skulle få gratis skiver. Jeg skulle da jaggu ikke være dårligere og sendte raskt av gårde en e-post til redaksjonen. Jeg husker det som om det var i går; svaret fra redaktør Nordal. Han var interessert i flere skribenter i Panorama, men jeg måtte bevise mitt talent ved å levere en anmeldelse av ei skive jeg mente var virkelig bra. Jeg valgte meg Spritualizeds Live at the Royal Albert Hall som jeg da mente var, og fremdeles mener, ett av nittitallets beste konsertalbum.

[I ettertid hadde det kanskje vært bedre å måtte levere en anmeldelse av et dårlig album, slik legendariske Willy B mente. Det er jo lettere å skryte enn å kritisere.]

Jeg var utrolig nervøs i de dagene som fulgte før jeg fikk svar fra den allmektige redaktøren da jeg visste ikke om min ofte poetiske stil var noe for en musikkavis. Jeg hadde tross alt skrevet frem mine innerste verselinjer med denne teksten, «Slukk gjerne taklyset og tenn på stearinen. Det er kanskje like greit, for etter den fenomenale avslutningen av konserten med ‘Oh Happy Day’ har du sannsynligvis kun krefter nok til å blåse ut lyset og karre deg til sengs. God natt!».

Hva det var redaktør Nordal falt for er usikkert, men kort tid senere fikk jeg i hvert fall innpass inn i de innerste sirkler av landets mest leste musikkavis på nett. Min første anmeldelse ble publisert 21.januar 2000 og markerte starten på en særdeles kreativ periode i mitt litterære liv. Kun dager tidligere hadde jeg forlatt Drammens fremdeles dårlige rykte til fordel for Tigerstadens klubbscener, platebutikker og kafeer. Verden var min østers og jeg grep raskt tak i alle skiver, intervjuer og konserter jeg kunne få tak på. Hva var vel bedre for en musikkelsker? Med ett fikk jeg gratis plater i handa, kunne gå inn på konserter over hele byen og slå av en prat med strålende musikere.

Jeg har fremdeles ikke helt oversikt over hvor mange plater jeg har anmeldt, men husker bl.a. at jeg ble hodestups forelsket i Jaga Jazzists A Livingroom Hush, Relationship of Command av At the Drive-In og skivene til amerikanske Giant Sand, mens jeg fikk en nysgjerrig og leken introduksjon til nordisk jazz. I Panorama ble jeg etter kort tid jazzskribenten og fikk lekt med ørene mine på nydelige fester som hovedstadens All Ears og Random System så vel som distriktsspill ved Haugesunds Safe As Milk og jazzfestivalen ved Lågens bredd i Kongsberg. Her fant jeg frem til ikoner som svenske Mats Gustafsson, japanske Merzbow samt våre egne Maja Ratkje, Paal Nilssen-Love og Lasse Marhaug. Disse årene gjorde meg til en jazzelsker og fremdeles er jazzen nær mitt hjerte med navn som Territory Band, The Thing, Atomic, Jazzkammer, etc.

En festival som dog står sterkest i Panoramas krøniker er sørlandsidyllen Quartfestivalen. På tross av sitt noe frynsete rykte som en festival for pappagutter og posører hadde festivalen – med Toffen Gunnufsen ved roret – en uklanderlig evne til å booke spennende program. Her var Panorama til stede i flere år og jeg husker selv vi hvert år ble overmannet av titalls strålende konserter både på hovedscenene på Odderøya såvel som i klubbscenenes mørke rom. Min makker Frode Jørum ergrer seg fremdeles over at han lot meg skrive anmeldelsen av Håkan Hellströms konsert i Hallen seint en kveld. Ingen av oss hadde særlig forhold til den lille svensken før denne kvelden, men i det strømmen gikk på scenen og publikum fortsatte å synge gikk det deilige grøss nedover ryggen. I det strømmen kom tilbake, og Hellstrøm timet refrenget med fullt øs fra bandet, svartnet det for alle både på sal og scene. Da er det gøy å stå med penn og papir.

[Utdrag fra anmeldelsen: «Bandmedlemmer er foran grava og takker publikum, krykker kastes i været(!), Håkan Hellström hyler ut en trompetstrofe uten mikrofon og trommisen gjør tydelige ektefølte ‘we’re not worthy’-bevegelser fra bak trommesettet. Alle ler, mange gråter – dette er hinsides enhver karakter.»]

Disse årene dekket vi nesten alt som var verdt å se på Quarten, og særlig året Cumshots satte agurknyhetene på hodet med Fuck For Forests knullestunt i Bendiksbukta var vi konsistente med vår rapportering fra festivalens konserter. Akersgatas sjampisflirende journalister skrev de neste dagene nesten utelukkende om stuntets oppmerksomhet, mens vi hadde sett Fuck For Forests nervøse impotens og konsentrerte oss i stedet om konsertene til bl.a. Broken Social Scene, Explosions In The Sky, Franz Ferdinand, Amp Fiddler og My Morning Jacket.

Jeg anmeldte flere hundre skiver i disse årene, og så langt over hundre konserter. Men, det ble også tid til møter med musikere. Jeg hadde bl.a. anmeldt Jim Stärks første konsert – som support for amerikanske Trailer Bride på Blå – og intervjuet dem få dager senere som den første avisen. Denne «æren» tok dog redaktør Marianne Jemtegård for nå frafalne Mute til seg, men i sannhet var Panorama først. Ellers møtte jeg svenske Sahara Hotnights før soundcheck på John Dee, spiste vietnamesisk mat med Johnny Dowd før en konsert på So What!, møtte mine ikoner i Motorpsycho i loftsbaren på Grand Hotel og ble spøkt med av ..And You’ll Know Us By The Trail Of Dead på telefonen. Men, det største inntrykket var nok fra en sliten stue på ‘løkka i det jeg hører en mørkrusten stemme i telefonen, «Hello, this is Willie Nelson«. Sjelden har jeg hatt et bredere flir etter en samtale.

Men, det stoppet seg etter hvert. En uke kunne begynne med dagjobb, gå rett over i middag, gå på konsert, skrive en anmeldelse før leggetid, sove seks timer før det hele gjentok seg de neste seks dagene. Jeg brant lyset i begge ender og merket nesten ikke at jeg skrev stadig mindre med hjertet og mer etter formularer og maler.

Til slutt stoppet det opp i en brutal skrivesperre. Jeg takket for meg i 2005 og i de neste årene flakket jeg mellom ekteskap, barneoppdragelse og enkelte forsøk på å finne tilbake til pennen i mitt indre. Jeg forsøkte meg i Groove og andre nettsteder, men fikk ikke den samme følelsen som jeg hadde hatt i Panorama. Det nærmeste jeg kom var to års skribentskap i amerikanske Mind Over Metal, men også her stoppet det seg.

Så – i fjor vår åpnet det seg en ny mulighet i det Panorama foretok en ansiktsoppløftning og igjen satset friskt. Flere kjente fjes stilte til start og flere har kommet til etter hvert. I det Panorama teller sitt tyvende år og fremdeles er eldst i klassen er det med en ungdoms vitalitet og nysgjerrighet.

La oss håpe på tyve nye år på barrikadene for spennende musikk – jeg håper du står ved siden av oss!