Køntri til køntri – eller C2C

CountrytoCountry – eller C2C –  er en todagers musikkfestival som ble arrangert første gangen i 2013. I år ble den lagt til London, Dublin, Stockholm – og Oslo.

Countrymusikk er en sjanger som har langt høyere stjerne i Sverige enn i Norge, men det er mulig en endring er på vei, ikke minst fordi sjangeren har blitt romsligere.

Doug Seegers (63) var først ut på konsertens andre dag, etter en dag med Lady Antebellum, Jason Aldean, Brantley Gilbert og Kip Moore. Seegers synger Going Down To The River, låta som brakte ham fra hobotilværelsen under Nashvilles broer til Ryman Auditorium, omsider side om side med de store. Han fortsetter med countryballader, er innom americana …

– Eller er det cajun? spør han med glimt i øyet.
Han ler litt over sjangerinndelingene.

Doug Seegers ble oppdaget av nabofolket i tv-serien Jills Veranda, et program som har gjort ham til kjendis i nabolandet, mens han fremdeles er ny for mange norske lyttere. I år har han med seg felespilleren Babs Lamb som kommer fra en familie som ikke var ukjent for svensk felespill. Babs gir Seegers låter et sterkere countrypreg, men også en fin samhandling på vokal. Med Angie’s Song kryper han inn under huden på dem som er åpne for en kjærlighetsballade. Ikke alle har opplevd at dama er satt bak murene, men Seegers har opplevd de meste.

Seegers er nemlig en mann som har løpt ut i trafikken for å vaske biler for noen få dollar, så han er ekte vare – om noen skulle tvile.

«Så fantastisk å høre ekte country skrevet med sjel», skriver den nye fansen i sosiale media. Han har hørt det før, og han takker gud hver gang.
Han har begge føttene plantet i Nashville, er en svært god tekstforfatter og har den særegne stemmen med «tåre». I tillegg har han det som populært kalles X-factor.

Doug Seegers og Jill Johnsons siste CD In Tandem blir sluppet i mars. Men allerede nå er han og Jill på toppen av iTunes med singelen Boulder to Birmingham. 

Lee Ann Womack  er Dolly Parton-country.

Womack er blond, men spiller ikke på andre attributter enn stemmen, en utpreget countryvokal. I Hope You Dance handler om at man kan sette seg ned og gi opp – eller reise seg opp igjen.
– Dere velger vel å danse? spør hun. Publikum er med.
Låta  har langt i fra den partyfaktoren tittelen antyder, men felles for låtene er at de alle er fine, fremføres med countryknekk – og at damen leverer. Scenespråket er nesten litt innadvendt, noe hun neppe har grunn til, for The Way I’m Livin ble Grammy-nominert og solgte over seks millioner album. Sannsynligvis fordi det var et crossoveralbum som tiltrakk fans utenfor countrysegmentet. Nettopp crossover er noe det neste bandet har fått kritikk for.

Florida Georgia Line øser ungdommelig testosteron.

Dette er gitarbasert  musikk og tankene går til ZZ Top. Bandet beskyldes for å være opphavet til begrepet bro-country, utspedd country med hip-hop, pop og rock.

Overraskelsen ble stor da vokalistene, Tyler Hubbard og Brian Kelley begynte å synge. Boyband-effekten er veldig tilstede. Gutta burde ha vokst  fra låter med stemmefordreining, men i neste øyeblikk oser det attitude, hiphop- moves og glede. Responsen fra salen er ikke uventet; hylende jenter.
Bandet fremfører  titler som Dirt, bandets første single, Anything Goes fra albumet med samme navn – og  her er partyfaktoren skyjøy. Låter som Cruise bringer tankene til reinspikka rockekultur med motor, øl og damer. At dette appellerte til de yngre er åpenbart.

Med fire gitarer, to vokalister og en trommis, er alt lagt tilrette for tøffe tak. Vokalistduoen hopper ned fra scenen og lar fansen ta selfies – med dem. Det er akurat så sleazy at man må like det – men om det var boyband-country eller noe annet, får andre avgjøre.

Mange ytret ønske om å ta med seg cowboyhatten til hovedstaden til neste år også og jeg må innrømme at selv med salens minst entusiastiske kroppsspråk, var country i hovedstaden gøy.
Denne anmelder fikk ikke med seg siste band.