Det perfekte rockalbumet: den vanskelige fjerdelåta!

Hvordan plukker man et godt album? Hvordan finner man frem til de fete skivene i mylderet av svada og heismusikk? Forfatteren av boka om Motorpsychos skive Blissard – John Harstad – forteller at han ofte slår på det fjerde sporet når han hører på ei skive for første gang. Er det bare tull eller har det noe for seg?

I teorien kan det tenkes å fungere – alle skiver åpner med tre låter som skal definere artisten/bandet for lytteren så raskt som mulig. Dette for å unngå at lytteren hopper videre til neste skive og evt. går glipp av godsakene lenger inn på skiva. Dette fører nok til at mange band blåser kruttet sitt litt for tidlig og ender dermed opp med fyllmateriale på resten av skivas riller.

På ei god skive bør dog fjerdesporet være knallbra siden en dårlig skive gjerne vil ofre ei dårlig låt etter åpningstroikaens fyrverkeri og sirkus. Det kruttet man evt. har igjen vil man bruke på starten av side B (hvis det er vinyl det er prat om) og i hvert fall sistesporet som er skivas adjø farvel til lytteren.

Vel, la oss forsøke med noen av de skivene jeg definerer som mesterverk innen rocken. Først ut legger jeg den definitive hardrockskiva fra starten av syttitallet – Deep Purple‘s In Rock:

Plata åpner nærmest ugudelig sterkt; først med rasende Speed King, deretter med en sulten Bloodsucker før man stopper side A med episke Child In Time. To av disse sporene er selvfølgelige klassikere i vokabularet til enhver rocker med kjennskap til Deep Purple, men Bloodsucker er ikke langt bak (selv om den er ukjent for mange). Blackmore og Lord driver riffene frem, mens Gillan hyler som besatt.

[OK, jeg ser nå at regelen til Harstad nok passer best til tidsalderen til CDene hvor alt ble lagt på samme «side» og ikke ble avbrutt av at man måtte stoppe musikken for å snu plata. Men, skitt la gå, vi prøver likevel..]

Det fjerde sporet på In Rock er Flight Of The Rat og heller ikke den er like kjent som platas klassikerspor. Men, det er også fjerdesporets skjulte våpen – sporet som skal overraske lytteren etter at de tre første skivene angivelig har blåst alt kruttet til albumet.

Låta deler noen trekk med Bloodsucker – de to riffene drives fremover på samme måte – men Gillan er mer tilbakelent denne gangen. Jeg tror ikke låta er den mest brukte på konsertopptak av Deep Purple, men i dette studioformatet strekker den seg nesten over åtte minutter og store deler gir fritt spillerom til Blackmore og Lord. Dette er ikke den beste låta på skiva, men det er heller ikke meningen med fjerdesporet – det skal snarere forklare albumets snittkvaliteter. I så måte viser det frem et band som spiller fet hardrock av beste merke og av en overlegen teknisk kvalitet.

La oss hoppe mange år frem; til tiden CDen hadde overtatt markedet og en ny tankegang gjorde seg gjeldende. Det var ikke lenger nødvendig å reise seg fra sofaen for å bytte side – i stedet ble låtlista en sammenhengende spilleliste som ga helhet på en ny måte. Albumet jeg har valgt for å forklare dette er Let Love In av Nick Cave & The Bad Seeds:

Denne plata definerte begynnelsen av tyveåra mine. I løpet av året hadde jeg flyttet hjemmefra og startet et nytt liv på høgskole i en annen by og trodd jeg hadde blitt voksen. Hvor feil kunne man ikke ta? Uansett – Let Love In er uansett uangripelig i all sitt mørke og åpner med magisk smygende Do You Love Me, såre Nobody’s Baby Now og kølmørke Loverman. Låta som skal følge denne svartmalte troikaen er ingen ringere enn skakkjørte Jangling Jack.

Låta bryter nesten fullstendig med de tre foregående låtene; den intime faren er borte og er blitt erstattet med et raljerende og dritings fjerdespor som flørter med «kauking» i refrenget og som nesten henger ikke sammen i svingene. Kan dette fungere? Sett under helt er låta utypisk for plata – kun Thirsty Dog deler den skakke desperasjonen med Jangling Jack, men det ligger like fullt en stemning over hele skiva. Nick Cave maktet å gi hele albumet en smak av det mørke han på denne tiden var tilnærmet eneleverandør på.

Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på hvis jeg hadde hørt dette sporet som førsteinntrykk for mitt forhold til Nick Cave – det er definitivt låta jeg har hørt minst på av platas spor – men likevel klarer jeg ikke å fri meg fra det faktum at det passer. Det fjerde sporets akilleshæl er at det kan være det svakeste sporet på skiva og likevel gi nye lyttere en følelse av om en skive er god eller dårlig.

Jeg er ikke helt sikker på om Harstads tilnærming fungerer – har tross alt kun testet hypotesen hans to ganger. Hvis jeg skulle gjort eksperimentet med hans kjæreste skive i Motorpsychos diskografi – Blissard – hadde vi endt opp med ‘S Numbness som følger opp en av bandets beste åpninger: Sinful, Wind-born, «Drug Thing» og Greener var en innihelsikes fet uppercut av glede på midten av nittitallet og viste frem et band som nok en gang gjorde ting på egen hånd. De hadde snudd ryggen til mørkerocken på Demon Box og gitt oss Timothy’s Monster. Nå snudde de ryggen til det episke monsterverket sitt og ga oss en nesten kommersiell (gud forby!) skive med singlemateriale!

‘S Numbness er litt mer pussig enn åpningslåtene og er en fin overgang til den noe mer avdempede singelkuttet Nerve Tattoo som følger. Den andre halvdelen av skiva skulle bli enda roligere, med unntak av langspilleren S.T.G., og ende med ambient melankoli. Låta føles dermed som en flott beskrivelse av Blissard og viser både frem det litt lo-fi men samtidig åpne lydbildet de la seg til på denne skiva (og som de ville forlate med mørke Angels & Daemons At Play).

Så, hva skal du gjøre med fjerdesporet hvis du skal lage ei god skive? Gjør den god og la den være din beskrivelse av hvordan du føler skiva i sin helhet låter.