Australske mørkemenn med blå fingre!

Det er lite som er bedre enn å bli slått i gulvet av ny musikk. Å få følelsen av å ha oppdaget noe ingen andre har hørt før; noe man er alene om å trykke til sitt bryst. Nå har det skjedd meg igjen – denne gangen med et lite band fra Melbourne, Australia.

I det jeg legger platestiften på Childs debutskive hører jeg det lille ekstra jeg elsker med fete skiver; den autentiske følelsen av elektrisk rock som flommer over av lidenskap. Førstesporet «Trees» er et overflødighetshorn som henter inn innspill fra det seine sekstitalets britiske blues og hardrocken som fulgte i syttitalet. Det som skiller Child fra andre band som henter inspirasjoner fra samme lydkilde, er følelsen av å høre ei gruppe som like gjerne kunne vært en av de originale pionerene. Denne ligger både i den hest nydelige vokalen, i drønnet av de tordentunge trommene og mellom strengene på den uanstrengte gitaren som både låter som farlig undergang og sliten hverdag.

Jeg har falt hardt for Child; de har noe av den samme sjarmen som det tyske orkesteret Kadavar. Det er forfriskende å høre at det fremdeles er mulig å filtrere noe eget ut av dette snart femti år gamle grunnvannet. Låtene på dette albumet står langt fra konstruerte refreng og klisjérike melodier. I stedet lar de låtene flyte ut i kosmos, men bandet lar de heller aldri miste bakkekontakten. Dette er doom blues for videregående. Hør bare hvordan tredjesporet «All Dried Up» starter med et trøtt riff og en livsrik vokal før låta øker i intensitet uten å bli heavy metal, men snarere blytunge dønninger som omfavner lytteren. Før man vet ordet av det er man revet vekk som av en tsunami og flirer lykkelig. Gitarsoloen til Mathias Northway er akkurat passe desperat til å være troverdig, mens fundamentet til trommeslager Michael Lowe og bassist Jayden Ensor også gir hans stemme den nødvendige støtte til å virkelig trenge inn der man ikke venter det.

Noen skiver er så perfekte at det ikke spiller noen rolle hvilket spor man setter på – de er alle like imponerende. I det «Mean Square» åpner side B på albumet, er jeg overbevist om at dette også gjelder Child. Jeg vil på ingen måte sammenligne disse australierne med verken AC/DC eller Nick Cave, men må likevel innrømme at jeg trekker opp enkelte røde tråder likevel. Det er noe med Childs evne til å låte særegne uten at de gjør noen åpenbare utfall på å være akkurat det. Man kan kanskje kalle det hiding in plain sight eller at det muligens er en konsekvens av å ha øvingslokale en halv jordklode unna musikkbransjen; det er uansett et vakkert syn.

Avslutningen «Blue Overtone Storm – Yellow Planetary Sun» er akkurat så trippende man bør forvente at rock skal være. I det låta skytes ut i det ytre rom får jeg følelsen av å høre Sleeps Dopesmoker og Funkadelics «Maggot Brain» samtidig. Mye av det er nok fra det seige drønnet som bandet slår ut av høyttalerne, men det kan like gjerne skyldes den fuzzy skitne lyden av gitarene til Northway.

I det platas riller ruller til sin ende, er jeg hellig overbevist om at jeg har hørt på ett av de beste rockalbumene på denne siden av milleniumsskiftet. Gjør deg selv en tjeneste – kjøp dette albumet!