Da jeg ankom Tilburg etter en halv dags reise med min faste makker TB, var det som å komme hjem. Bryggeribiler i bargata med det lidenskapelige kallenavnet «Weirdo Canyon» lastet inn kasser med øl i forberedelse for dagene som skulle komme. Vi gledet oss som unger og etter glade glass med øl med gode venner på ett av gatas skjenkesteder la vi oss med spente sinn og høye forventninger. Vi kom ikke til å bli skuffet.
Roadburnfestivalen har i år tyveårsjubileum og det må være en av de sprekeste jubilantene av sitt slag. De har fått en del kritikk de siste årene for å ha forlatt sine hjertebarn av doom og stoner rock, men dette kan også skyldes at det har poppet opp festivaler på begge sider av kanalen som tilbyr fet lyd av samme merke som Roadburn. Desertfest, Temples og Freak Valley er alle fester som åpner for heavy music, men de mangler det vidsynet som Roadburn alltid har hatt. Anyhoo – denne torsdagen ble et heidundrandes varsku til alle av festivalens rivaler. Vi slo nemlig av en prat med gode trøndervenner og fant ut at de skulle se helt andre band enn oss. Har de dårlig smak? Overhodet ikke – jeg hadde en annen dag gitt mye for å se deres valg av konserter, bl.a. Salem’s Pot og Spidergawd. Det sier ganske mye om graden av kvalitet årets program har.
TB og jeg var enige om at festivalen hadde startet på en ypperlig måte, men vi hadde knapt kommet i gang før amerikanske Subrosa gikk på scenen tredve minutter senere i outfits
Det ble heldigvis tid til en pause etter denne doble knockouten; dermed fikk vi endelig tid til å se på hva merchandisebodene i Het Patronaat og festivalens boder og platebutikk i sidebygget V39 hadde å by på. Etter å ha kjøpt en bunke med LPer og skjorter og tatt en pust i bakken, var det dog på tide å kaste seg ut i konserter igjen – denne gangen i festivalens hovedsal 013. På festivalens minste scene Stage 01 var det på Eagle Twin som sto for tur og etter å ha blitt overbevist av bandet på Sub Scene i Oslo i påsken var jeg ikke i tvil – jeg måtte se denne duoen på nytt.
Etter dette blinkskuddet av en konsert skilte jeg lag med TB; han måtte se Russian Circles på hovedscenen, mens jeg håpet å rekke hele
[TB hadde kost seg på hovedscenen på Russian Circles der de leveret ett sett tuftet på bandets beste later (5/6).]
Det var på tide med en ny pause. Nok en runde innom V39 var på sin plass før vi trakk oss tilbake til hotellrommet på den andre siden av Weirdo Canyon for en liten pust i bakken. Men vi kunne ikke hvile på laurbærene, for vi var fremdeles kun litt over halvveis i kveldens evenement. Først måtte vi returnere til Het Patronaat for å se et band som hadde imponert meg noe voldsomt under fjorårets Høstsabbat i Oslo. Svenske Monolord behersker sin stoner doom til fingerspissene og med et nytt album på trappene var jeg spent på om vi fikk høre litt fra dette denne kvelden.
Svenskene hadde slått knockout på oss, men det var ingen tid til å gå i bakken og ta telling. Vi fartet tilbake til Stage 01 for å se amerikanske Helm’s Alee som ingen av oss hadde stiftet bekjentskap med før denne dagen. Det er jo noe av gleden med Roadburn – her flommer det over av talent uansett hvor man snur seg og denne kvelden fikk vi et nytt band å elske. Jeg ble kapret av en særdeles sosial tysker som forsøkte å formidle bandets fortreffeligheter, men det endte opp med «you’re in for a fucking treat», «the bass player doesn’t want to be seen, but she’s really amazing, «the drummer is mathematical» og «the singer … i don’t know .. if there’s was a fence, he’d jump over it». Jeg tar meg i å bli forventningsfull, men forstår raskt at min tyske venn er rusa på noe de ikke selger over disk i Nederland.
Uansett – Helm’s Alee ga meg en opplevelse som nesten matchet fjorårets konsert med Papir på samme scene. På en festival som Roadburn er det godt med band som faller litt til
Vi var slitne nå – etter å ha hentet ett par kleine bier i baren bak i den store salen satte vi oss ned ved siden av lydbordet i påvente av kveldens finale. Bongripper skulle slå seg gjennom sitt nyeste album Miserable. Det verket i kroppen etter å ha vært på beina i snart et halvt døgn, men etter et titalls minutters lydsjekk gikk bandet på scenen og vi glemte umiddelbart alt av vonde rygger og slitne blikk.
Bongrippers sett denne kvelden var av den typen som setter skapet så ettertrykkelig på plass at man ikke skulle tro noen kan flytte det. Bandet har den samme tilbakelente sjarmen som gjør Yob til ett av bandene jeg har et lidenskapelig forhold til. Det er befriende med band som går rett på scenen uten nykker eller staffasje og slår deg så hardt i trynet at man nesten glemmer tid, sted og sitt eget navn.
I det vi falt i søvn var jeg nesten glad for at fredagens lineup ikke var like utslettende magisk, men jeg vet at jeg i hvert fall skal se Sir Admiral Cloudseley Shovell på intime Cul de Sac, finske Death Hawks på Green Room og spanske Pyramidal på Het Patronaat.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…